Boliger for hjemløse

Hollenderkvartalet ligger i bydel Gamle Oslo og er avgrenset av Hollendergata, Grønlandsleiret og Schweigaards gate. Kvartalet har en viktig beliggenhet som bindeledd mellom Grønland og Gamlebyen, delvis innenfor fornminneområdet Middelalderbyen Oslo. Det er også knyttet bevaringsinteresser til store deler av eksisterende bebyggelse. Kvartalet består av 17 eiendommer og er på ca. 14 dekar. 4 av eiendommene eies av Oslo kommune, de øvrige er i privat eie. Eksisterende bygningsmasse utgjør ca 18 000 m2 BRA, hvorav ca 15 000 m2 er boliger (ca 115 leiligheter). Bebyggelsen er i hovedsak murgårdsbebyggelse i 4 etasjer fra slutten av 1800-tallet, av varierende standard. Tilnærmet hele kvartalet er automatisk fredet mht. kulturminner som del av fornminne-området Middelalderbyen (rester etter Nonneseter kloster er funnet i kvartalet). Potensialet for boligutbygging er på ca. 15 000 m2.

Schweigaards gate ble opparbeidet i 1860-årene og gitt navnet Mogangen fram til Tøyenbekken (tidligere bekk, i dag gate). Mellom Tøyenbekken og Hovinbekken (Klosterbekken i middelalderen) fikk den navnet Klostergaden, etter Nonneseter kloster som har ligget like nordvest for krysset Schweigaards gate – Oslo gate/Grønlandsleiret. Gaten fikk dagens navn i i 1879 etter Anton Martin Schweigaard, og ble opparbeidet østover i forbindelse med den store utbyggingen i området framover mot krakket i 1899. Schweigaards gate 28, en bygning brukt til trelasthandel og lager inntil 1992, ble fredet i 1997.

Bebyggelsen langs Schweigaards gate er for en stor del boliggårder fra 1880–1890-tallet, hvor mange er relativt bekostede gårder i fire til fem etasjer med utsmykkede fasader og store leiligheter, beregnet på det øvre borgerskap. Gaten forfalt særlig etter krigen og fram til den store trafikkomleggingene i 1980- og 1990-årene. Siden dette har området blitt rustet opp igjen. Schweigaards gate vest for Hovinbekken kan sies å ligge innenfor Bjørvikaområdet. Her er det fram til våre dager bebygget med kontor og næringslokaler, viktigst av disse er nr. 15 Jernbanetollstedet, i sin tid Norges største bygg målt i kvadratmeter, oppført 1919–1923. I nr. 34 lå fram til 1976–1977 Fellesmeierienes hovedanlegg. Store deler av dette området, de såkalte “Hollenderkvartalet” og “Stiklestadkvartalet”, er under sanering og ny bebyggelse av boliger og næringsbygg som en del av Bjørvikautbyggingen.

Nonneseter kloster omtales første gang i 1161, men er antakelig fra før 1150. Det var et benediktinerkloster for kvinner og må ha ligget gunstig til, like inntil innfartsveiene fra nord og vest. Klosteret ble rikt og var styrt av innflytelsesrike abbedisser fra landets fremste slekter. Kanskje nettopp dette var grunnen til at nonnene under reformasjonen fikk en blidere skjebne enn sine medsøstre i andre klostre. Klostersamfunnet synes å ha eksistert i flere tiår etter reformasjonen. Men klostergodset kom på andre hender i 1547, og fra den tid begynte bygningene å forfalle. I 1616 ble kirkemuren brukt som steinbrudd for byens rådhus.

Det finnes i dag ikke synlige bygningsrester etter klosteret. Da Schweigaardsgate ble opparbeidet i 1879, kom det frem et hjørne av en bygning som har vært reist i kvaderstein. Dette mente man måtte være det sydvestre hjørne av klosterkirken. Store deler av kirken kan ha blitt fjernet da Schweigaardsgt. 50 ble bygget i 1887. Murfunnene, sammen med skjelettfunn som er gjort i området, antyder hvor klosteret kan ha ligget og hvor det fremdeles vil være mulig å påvise bygningsrester. Klosterlevningene skal finnes i grunnen under eiendommene Schweigaardsgate 48, 55 og Grønlandsleiret 73. I oppg 1, “Installasjon”, ønsket jeg å ta fatt i historien om de sterke kvinneskikkelsene fra middelalderen som hadde sitt kloster hvor Hollenderkvartalet senere ble anlagt. Jeg lagde en nedgang til klosterkirkeruinen i form av en lang rampe som endte opp i et rom hvor ruinen er eksponert. Ved hjelp av overlys fra slissen i bakken fikk det enkle rommet en sakral stemning.

1244 er hjemløse i Oslo i dag. Dette tallet inkluderer mennesker i midlertidige boløsninger, blant annet byens hospitser – mange av dem med svært belastet miljø. I oppgave 2 “Bolig” ville jeg gjerne lage boliger for 10 hjemløse. Beboerne har nylig avsluttet avvenningsopphold ved en institusjon etter en fortid med tunge rusproblemer, og er uten fast bolig. Hjemløse rusmisbrukere lider ofte av en dobbeltdiagnose som inkluderer ensomhet. Denne ensomheten blir ikke bøtet på i et hospits, som ofte er tilbudet til denne gruppen. Prosjektet mitt skal tilby et sted å bo mens man kommer seg på beina. Det skal også gi en trening til å bo og leve et “normalt” liv, noe som er livsviktig hvis man skal ha mulighet til  å bli integrert i samfunnet. De hjemløse kan bo her så lenge de har behov for det, noe som varierer veldig. I den tiden de er her, vil jeg gjerne at boligene, med inspirasjon fra Jorunn Irene Hanstvedts bilder, skal løfte dem fra gata og opp til et normalt akseptert liv. Og hva er vel mer naturlig enn å benytte seg av tilstedeværelsen til nonnene, datidens hjelpere, for å oppnå dette?

De 10 beboerne er løftet opp til en beskyttet og fredelig tilværelse i hver sin trehytte, fjernt fra hverdagen i byen. Eikeskogen med hyttene stråler ut fra hjertet av middelalderklosteret i en bevegelse ut mot gata, og danner et grøntdrag som fortsetter med vegetasjonen i Botsparken. Hyttene er kledd utvendig og innvendig med mørk valnøttfiner, noe som gir assosiasjoner til en nøtt. Her har de sengen sin under et stort takvindu med utsikt opp i greinene og løvverket. Sengen har store skuffer under , med plass til lagring av klær og annet. I andre enden av hytta er det en god stol ved et stort vindu som dekker hele “gavlveggen”. Her kan man sitte å enten lese eller se på kvartalet fra fugleperspektiv. I midten av hytta er det et bad som inneholder vask, toalett og dusj. Vann tas inn og avløp føres ut via hulprofilene i stål som utgjør beina på hyttene. Disse er stivet av med wirekryss og strekkfisker.

Eiketreet symboliserer fra gammelt av beskyttelse, noe som gjorde det til et naturlig valg til prosjektet. Det er også et treslag med mange historiske referanser, blant annet var det å finne i mange klosteranlegg.Dette gir sterke referanser til middelalderklosteret som ligger under bakken på tomta. Eiketrærne blir svært store og gamle og feller løvverket sent på høsten.

Rusmisbrukere lider ofte av en dobbeldiagnose som innbefatter psykiske problemer, og ensomhet er svært vanlig. Derfor har jeg valgt et fellesbygg, et slags moderskip, som et samlende, sosialt element i prosjektet, noe som oppfordrer til fellesskap med andre. Måltidene tilberedes og inntas i fellesskap med de andre beboerne og to ansatte sosialarbeidere. Her er det mange oppholdssoner for ro, aktiviteter, fellesskap eller fortrolig samtale. Foruten stort kjøkken, spiseplass og flere sittegrupper inneholder bygget vaskerom, boder, plass for aktivitet, basstu og gode bad hvor man kan ta en lang time-out i badekaret.

Fellesbygget er i betong, som gir det en samhørighet til rampen ned til klosterruinen fra oppg 1. Betong er også et naturlig valg for å uttrykke noe som stiger opp fra jorda, en materialisering av fortidens gode hjelpere. Innvendig er bygget kledd med trefiner, som gir en lun atmosfære. De samme fasetterte veggflatene fra fasadene finner vi også i interiøret.  Som en kontrast til veggene er gulvene i slipt betong med eksponert tilslag.

Reklamer