Hol krematorium

– nytt konfesjonsfritt krematorium ved Hamar

Bildene øverst og nederst til høyre viser gravhaugen newgrange i Irland. Bildene i midten er gravhauger i Norge, den ene med en prominent og åpen plassering, den andre i et skogholt.

Tomten for det nye krematoriet er en sydvendt helling på Hol. Hol ble antakelig den første postbondegården etter opprettelsen av bipostruten fra Hadeland til Toten i 1665 (1672). På vei opp passerer man gården Hol og de to gravhaugene fra jernalderen. Disse kan i eldre tid ha vært kjente landemerker for vegfarende. I jernalderen var det en etablert skikk å gravlegge de døde i en haug. De døde skulle være synlige for ætten også etter at de var sendt til dødsriket, og ble gjerne gravlagt i steinrøyser eller i jordhauger. Gravhaugene var enten plassert alene på gården eller de var lagt flere sammen i gravfelt.

Gravhauger kan ses som en slags landskaps- ”imitasjon”. De er mykt og naturlig utformede åser i landskapet, men kan allikevel gjenkjennes som noe menneskeskapt. Man kan i mange tilfeller ane konturene av steinfyllingen under gresset, og plasseringen i landskapsrommet kan ofte identifiseres som prominent og fremtredende. Haugene er spennende og mystiske innslag fra fortiden som vi kun kan betrakte utenifra og undres over.

En gravhaug er en haug av jord, grus og stein lagt over et gravsted. Gravstedet kan inneholde flere graver (primærgrav med sekundærgraver). Haugenes størrelse varierer betraktelig, sannsynligvis i forhold til den dødes status. Flere forskjellige former finnes også, men vanligvis er en gravhaug sirkel- og kuppelformet. I Norge er gravhauger mest kjent fra jernalderen, mens gravrøyser – som er bygd opp kun av stein – er mest kjent fra bronsealderen. Gravhaugene var både til heder for den døde, og viktige maktsymbol i de gamle samfunnene. Der man finner de største gravhaugene fantes trolig sentrale samfunn med viktige funksjoner. Det synes også å være en sammenheng mellom disse samfunnene og de stedene som med kristendommen senere fikk de største kirkene. Disse samfunnene kan også kobles mot de områdene som hadde de beste jordbruksområdene.

Jeg har sett på hvordan de store gravhaugene var organisert innvendig. Planen til Newgrange i Irland er organisert som en tunnel med nisjer ut mot sidene. Gangen samsvarer med tanken om en lang vandring mot den endelige adskillelsen, selve haugleggingen.

Konseptuel tilnærming

I utgangspunktet er det interessant at den nye krematorietomten har tusenårige tradisjoner som gravplass. Det at disse tradisjonene er så godt synlige i landskapet gjør stedet inspirerende å jobbe med og gir oppgavens program en spennende historisk referanse. Gravhaugene på Hol er elementer som ved første møte med tomten og landskapsrommet tiltrakk seg min oppmerksomhet, og inspirert av dem valgte jeg tidlig å legge anlegget under bakken.

Situasjonsplan og – snitt med prosjektet. Bildene til høyre viser lysstudier og studier i overflater, spunteplater mot plane stålplater og virkningen av hellende vegger.

Et krematorium skiller seg fra gravhaugens ”program” ved at det ikke er det endelige hvilested for den døde. Det er et åsted for en seremoni og en prosess, og skal dessuten fungere som arbeidsplass. Disse funksjonene krever lysinnslipp av ulik grad og karakter, noe som må løses i forhold til den konseptuelle tilnærmingen. Rommene som er involvert i de ulike delene av seremonien og prosessen trenger lys som setter deltakeren i en stemning og samler dem om et fokus. En overlyssituasjon har dessuten evnen til å gi rommet et preg av høytid. Den besøkende er til stede som deltager i en avskjedsseremoni som vanligvis er innadvent, reflekterende og kontemplativ. Krematoriet som arbeidsplass stiller helt andre krav. De ansatte har oppgaver av en mer triviell art som krever bedre og mer generelt lys som ikke nødvendigvis skal sette dem i en bestemt stemning.

Jeg bruker sjakter til å ta ned lyset i de sonene som er knyttet til det seremonielle, sjakter som strekker seg opp fra haugens indre og opp etter lyset. Overlyset tas ned på ulike måter i hvert rom, noen steder danner lyset et samlingspunkt, andre steder faller det ned langs en vegg og lar materialets overflate bli betont med skygger av ujevnheter i overflaten.

Det blir horisontalt lysinnslipp i de tre ulike inngangssituasjonene, hovedinngangen for kistemottak og pårørende, inngangen til arbeidssonen for ansatte og inngangen mot sydvest, som er tiltenkt deltakerne til seremonier. I tillegg til å danne en kontrast til det røffe stålet, sørger transparensen i glasset for å slippe inn mest mulig lys i ferdselssonene og de ansattes åpne kontor og spiserom. Inngangene er traktformet for å fange inn mest mulig av lyset. Rommene hvor de mer hverdagslige sidene av driften foregår er samlet på en side, mot syd, og tar også lyset inn med sjakter, men horisontalt. På denne måten gir dagslyset rommene en helt annen karakter, og man kan se ut.

Skisseprosessen inneholdt mange studier av veggenes virkning i det sparsommelig opplyste anlegget. En lenende vegg skaper en viss spenning, den korrugerte er konstruktiv og er en ledende ryggrad gjennom den underjordiske verdenen. Jeg jobbet lenge med atrier med trær for å kunne ta inn filtrert dagslys, men bestemte meg for at trærne tilhørte verden utenfor, og er synlige og filtrerer lyset inn der det er glassfasader i inngangssituasjonene.

Planen er tenkt som en lang vandring gjennom de ulike stadier av adskillelse. Det legges opp til at den avdødes kiste skal kunne følges helt til kroppens endelige tilintetgjørelse. Like etter man svinger av fra hovedveien kommer man til parkering på høyre side. Herfra er veien gruslagt frem til krematoriet, med trær og gress på begge sider. Dette er tenkt for å skape en mest mulig intim situasjon med en naturlig beplantet parkmessighet. Fra parkeringen går man vandringen slakt oppover og deretter ned en helning mot inngangen, hvor man er omgitt av spunteplatene som holder tilbake jordmassene for å gi åpen vei.

Ved det store treet foran inngangen, selve symbolet på både livskraft og livssyklus, har man to valg, der den ene siden er for levering av ufulgte kister og den andre inngang for pårørende og fulgte kister. Treet danner dessuten en rundkjøring med passende svingradius for bil, både for begravelsesbil og mennesker som har vanskelig for å gå fra parkeringen. For begravelsesbyrå som leverer ufulgte kister er kjølerommet lett tilgjengelig rett innenfor, mens for pårørende markerer inngangen på venstre side starten på vandringen.

Den lange gangen frem har rom knyttet til prosessen inn i terrenget mot nord. Alle vegger er lukket med overlys som eneste effekt. På denne måten kan de fysiske omgivelser tones ned, de sørgende er innhyllet i mørke med lyset som fokus. Rommets vegger ”folder” seg rundt de som oppholder seg der inne. Inngangen til hvert rom fungerer som en mørk sluse hvor man blir ”nullstilt” for møtet med stemningen og lyset i rommet innenfor. I den lange gangen avtegner inngangen til hvert rom seg som slisser i den lange veggflaten, mørke uten mulighet til å se inn.

Første stopp på veien er rommet som er avsatt til å ta det siste farvel før kistelokket settes på og til å pynte kisten før seremonien. Er lokket satt på ved et sykehus, begravelsesbyrå eller en annen institusjon, gjenstår bare pyntingen, og den pårørende er kanskje ikke involvert. Neste rom er det minste seremonirommet med plass til ca 40 mennesker. Dette er ment som et intimt alternativ hvor det er ønske om en seremoni kun for de aller nærmeste, eller til tilfeller der avdøde ikke har så mange pårørende, og hvor et stort seremonirom vil virke ubarmhjertig i sin demonstrasjon av det lave antallet fremmøtte.

Tverrsnitt gjennom største seremonirom, til venstre, og lengdesnitt gjennom visning-/stellerom, minste seremonirom og inngangssone.

Videre på vandringen kommer man til en åpen sone med inngang utenifra, ment som venteområde, kondolanse osv. hertil er det knyttet toaletter og garderobe. Denne inngangen kan seremonideltagere som ikke er nærmeste pårørende velge, evt også pårørende som velger å starte sin deltagelse ved selve seremonien. Inngangen er traktformet mot sydvest for å få inn mest mulig lys i vente/ møtesonen. Det er plantet trær langs gangveien inn som filtrerer lyset og avtegner seg som skygger i rommet innenfor. Trærne sørger også for visuell kontakt med et livskraftig element som trærne i de nærmeste omgivelsene representerer. Her kan man gå ut i et skjermet område når man trenger en pause fra prosessen innenfor, og forlate krematoriet etter seremonien for å slippe å gå hele veien tilbake. Det går stier mot gravstedet og parkeringen i syd og via sjaktlandskapet oppå krematoriet og videre ned mot adkomsten og parkeringen i øst.

Det store seremonirommet har en kapasitet på ca 160 mennesker. Rommet er knyttet til et vrimleareale ved inngangen mot sydvest. En lang sluse leder inn i rommet, som er svakt opplyst med unntak av lyset som kommer inn rundt den store pivothengslede døren inn til ovnsrommet. det store seremonirommet er ment å fungere i samspill med innsettelsessiden av ovnsrommet, for å antyde en måte å tenke seg en helhetlig kremasjonsseremoni.

Lengdesnitt gjennom hele anlegget

Innenfor det store seremonirommet ligger ovnsrommet. Innsettelsesiden av ovnen er adskilt fra uttakssiden med en vegg for å kunne tilby pårørende et verdig rom, men samtidig oppfylle kravene for arbeidsforhold og hygiene på uttakssiden. Jeg ville gjerne oppnå en naturlig overgang som ikke kun imiterer jordbegravelsen ved å senke kisten ned. Her skal den kunne følges videre inn i et rom som har samme overflater og seremonielle karakter som rommet man forlater. Det er sannsynlig, og også praktisk, at det kun er de nærmeste pårørende som følger. Fondveggen bak kistens plassering i seremonirommet kan etter seremonien åpnes og bli en ledende vegg videre. Det vil være fullt mulig å la kisten stå og forlate rommet hvis en slik deltagelse ikke ønskes, og overlate det resterende av prosessen til de ansatte. I motsatt fall kan man tenke seg at de nærmeste bærer kisten inn mens alle i seremonirommet blir værende for å overvære adskillelsen. Her vil nok ønskene være svært ulike, men det er viktig å legge til rette for ulike alternativer.

Det siste av de seremonielle rommene er columbariet. Her oppbevares urnen etter den er fylt. Fra inngangen mot sydvest kan de pårørende komme og besøke urnen og få den utlevert når det er tid for jordfestelse. Columbariet ligger langs ovnsrommets sydvegg. Vandringen inn går langs det store seremonirommet yttervegg, som lener seg utover og snevrer inn gangen og gradvis stenger lyset ute. Deretter kommer man til et høyt overlyst, men smalt rom, hvor lyset faller over de lagrede urnene.

På driftsiden mot syd kommer man først til et rom avsatt til forretteren. Her er det en kontorplass samt stoler og bord for samtaler og møter med pårørende. Her er også stemningen vektlagt for fortrolig samtale med mennesker i sorg. Forretteren har ikke sin faste arbeidsplass på krematoriet, derfor er den pårørendes sinnstilstand prioritert. Knyttet til dette rommet er et lite lager for rekvisittbehov for de ulike trossamfunns seremonier.

Så til slutt kommer arealet for krematoriets 3- 4 fast ansatte. Her har lyset og sikten vært hovedpremisser for utformingen. For den som har sitt faste arbeidssted omgitt av sørgende mennesker, er det ønskelig å komme bort fra de seremonielle rommene og ha tilholdssted av mer ”dagligdags” karakter. Sonen for de ansatte er orientert mot sydøst for å få mest mulig lys i arbeidstiden fra morgenen til midt på dagen. Innenfor slisseinngangen er det garderobe, toalett og dusj. Ytterst er det et stort rom som jeg har valgt å holde åpent for at alle funksjoner skal få rikelig med lys. Her er det kontorsone, spisesone med kjøkken og inngangsparti med skjermet uteplass. Fra sitt daglige virke har de ansatte utsikt mot den gamle gravhaugen, noe som setter deres arbeidssted i et tusenårlangt perspektiv.

Konstruksjon og materiale

Konstruksjons- og fasademateriale (både innvendig og utvendig) er stål. Uttrykket og konstruksjonen er knyttet tett sammen. Materialets patinerte overflate er en hentydning til kretsløp og nedbrytning, ulike faser av levd liv. Det er ikke tenkt dekor eller forfinede detaljer av noe som helst slag, de patinerte overflatene og måten lyset faller på dem fungerer som både romdannende og stemningsskapende elementer.

I alle yttervegger og tak som møter jordtrykket bruker jeg spunteplater, et element som, ved siden av å holde jordmassene tilbake på en effektiv måte, også signaliserer nettopp dette visuelt. Man får referanser til byggeplass, flomvern osv, situasjoner med behov for vern mot store krefter. I det indre av krematoriet er det ikke vinduer eller andre referanser til verden utenfor, da signaliserer spunteplatene en ytre avgrensning av anlegget.

Bærekonstruksjonen rettferdiggjør selv sin plass i kretsløpet, spuntenåler gjenbrukes i stort omfang. Etter endt “tjeneste” på anleggsplass rengjøres de og brukes om igjen. Det er dermed sannsynlig at krematoriet kan bygges i gjenbruksmateriale. Spuntenåler brukes på anleggsplasser over hele verden for effektivt å holde masser eller vann tilbake under byggearbeider, oppføring av kaianlegg, flomvern osv. Nålene bankes dypt ned en etter en med store pælemaskiner, og låsesystemet langs siden på hvert element danner plater som sørger for en vanntett barriere mot terreng eller vann. Spunteplatene utgjør selve bærekonstruksjonen, med 450 millimeters konstruksjonshøyde og meget lav godstykkelse ( kun 12 mm ) fungerer de som et tett bjelkelag i taket, og som en tett søylerekke i veggene. Veggene er i tillegg slått mye lengre ned enn gulvnivået, noe som gjøres ved spunting for å gi en meget stabil vegg. På utsiden ligger perspex- plater, dampsperre, trykkfast isolasjon og grunnmursplate mot terrenget. Over taket er en del av jordmassene byttet ut med isopor for å lette vekten noe. Siden platene er eksponert i interiøret og bygningen krever isolasjon, er dette løst med utvendig isolasjon. Dette igjen krever en byggegrop, noe man ikke behøver ved anleggs- spunting, som går ned til like under gulvet. Fra dette nivået slås nålene videre ned et stykke for å gi dem stabilitet.

Veggene inne i krematoriet er av to lag plane stålplater med H- profiler imellom, som er boltet til tak og gulv. Rom som krever dører har skyvedører som går inn i vegg, hvor H- profiler er synlige som avslutning av dørblad og tilstøtende vegg.

Advertisements