Matroschka

9 april 1940 okkuperte tyskerne på spektakulært vis den strategisk viktige Sola flyplass utenfor Stavanger. Allerede fra første dag startet forberedelsene til å møte et Britisk motangrep alle trodde ville komme.  To tyske batterier i Østersjøområdet var klargjort for flytting til Norge, og skulle skipes til Stavanger så snart havnen var under kontroll. Oppstillingsplassene var utvalgt i forkant, og allerede i juni 1940, var begge batterier operative. Det ene ble satt opp på Kvitsøy som beskyttelse for innseilingen til Stavanger, det andre på Vigdel som beskyttelse for Sola flyplass. De relativt desperate første skrittene mot et invasjonsforsvar skulle snart vokse til et omfattende system med ett mål: Stavanger halvøya skulle holdes for enhver pris. Utbyggingen av Sola flyplass som sto klar i 1937 lot ikke vente på seg, og ikke lenge etter startet man byggingen av Forus flyplass kun et steinkast unna. Forus bestod av tre rullebaner i betong og det ble anlagt en 5 km lang taksebane, Løwenstrasse, mellom Sola og den søndre enden av flyplassen ved Stokka.

Forsvaret av Stavanger og Sola var på dette tidspunktet mer eller mindre delt mellom to forsvarsgrener. Luftforsvaret bygget i 1941 etter egne planer en forsvarslinje som strakte seg langs kysten fra Tungenes i nord, til Ølberg i sør. I samme tidsrom ble hæren pålagt å opprette egne kystartilleri batterier som skulle avlaste marinens ansvar for de enorme områdene de dekket.

I 1942 startet byggingen av et batteri på Randaberg, men det var større ting i gjære: Sola / Forus hadde nå vokst til det største flyplassanlegget på vestkysten, og den korte avstanden over Nordsjøen til Storbritannia utpekte Stavangerdistriktet til et ypperlig springbrett for et alliert angrep mot Norge. Man var også klar over at om Sola falt inntakt i hendene på de allierte, ville dette bety en fullstendig blokade av all skipstrafikk langs kysten. I løpet av 1942 ble det derfor arbeidet mye med forskjellige forslag til hvordan Stavanger halvøya kunne forsvares.

Beliggenheten til flyplassanlegget var meget utsatt for beskytning fra sjøen, og kunne derfor ikke brukes effektivt under et invasjonsforsøk. En forsmak på dette fikk man allerede 17.april 1940 da krysseren ”HMS Suffolk” bombarderte flyplassen. Man sto derfor ovenfor en situasjon hvor man hadde en av Norges største flyplasser, men måtte vinne kampen om den på bakken.

Festungspionierstab 26 ble delegert ansvaret med å utrede trusselbildet av regionen og ikke minst planlegge forsvaret av det man fra 20 november 1943 kalte ”Festung Stavanger”. Stavanger halvøya ble dermed det første store landområdet i Norge som fikk et geografisk avskilt forsvarsverk med beskyttelse fra alle kanter, også kalt ”Festungsbereich”. Støttepunkter ble bygget som en ring rundt hele området, og man hadde i tillegg utvalgte støttepunkt inne i forsvarsringen. Til ytterligere hjelp ble det opprettet både motoriserte panserjeger kompanier og en stridsvognavdeling som raskt kunne forflyttes mellom støttepunktene. ”Festung Stavanger” fremsto i 1943 som det desidert mest befestede området i Norge med tanke på støttepunkt per kvadratkilometer, og det stoppet ikke her. I 1944 begynte de tunge utbygningene for fullt. Sola og Forus flyplasser var nå knyttet sammen med taksebanen ”Løwenstrasse” og ble nå ansett av de allierte som en eneste stor flyplass. De planlagte støttepunktene ble ytterligere forsterket, ofte med bruk av såkalte ”Ständiger ausbau”, bombesikre bunkere i to meter tykk stålbetong.

«The time of war is disappearing»   -Paul Virilio, Bunker Archaeology

I vår tid ligger restene av tyskernes forsvarsverk som dystre ruiner langs strendene. Forus flyplass ble fra 60- tallet brukt som helikopterbase for oljeutbyggingen i Nordsjøen, men ble nedlagt i 1989 da den nye helikopterterminalen åpnet på Sola. Alle spor etter rullebaner og fasiliteter er borte, med unntak av taksebanen Løwenstrasse, som ble ombygget til bilvei og ennå er i bruk som viktigste vei til Sola.

Interessegruppen ”Atlantikwall Research Norway” hadde i 2002-2005 en omfattende feltstudie av ”Festung Stavanger” hvor de kom frem til en bemerkelsesverdig høy bevaringsprosent av forsvarsverkene. Bunkersene langs kysten representerer noen av vår tids viktigste landemerker. De står som dystre minner etter et brutalt regime som vi en gang overvant, men aldri må glemme.

Men bunkersenes fysiske nærvær forteller lite annet enn at de en gang forsvarte kysten mot invasjon.  De forteller ingenting om en periodes mentalitet, et grusomt regime bygget på ideer som fremdeles florerer i Europa, og heller ikke om lidelsene de tusener av krigsfanger som bygde dem gjennomgikk. De har blitt en del av våre omgivelser og har fått status som ufarlige landskapselementer. De har blitt varder, turmål, gjenstander for barns lek.

Kan de historiske ruinene alene i kraft av sin autentisitet fortelle alle aspekter av historien eller må man tillegge et nivå/ sjikt? Et av paradoksene med kulturarv og museal virksomhet er at gjenstandene ikke bærer med seg sin tid, men blir en gammel gjenstand som tar del i en ny betydningskontekst. Ofte blir de i denne nye konteksten verdsatt for kvaliteter som er annerledes enn det de opprinnelig var forbundet med. Hva vi sitter igjen med nå er som regel en estetisk eller teknisk fascinasjon. Men bunkersene har et sterkt potensiale- de innehar en kapasitet til å sette oss i en stemning som gjør oss mottagelige for inntrykk, noe jeg har valgt å ta utgangspunkt i.

Den 10/ 10 1940 markerer starten på et enormtbyggeprogram, senere kalt Atlanterhavsvollen- den lengste forsvarslinje bygget i moderne tid, som strakte seg langs hele Atlanterhavskysten fra grensen til Francos Spania og helt opp til norskekystens nordligste punkt.  Den består av mer enn 12 000 tyske bunkerser og kystfort. Områdene rundt Solastranden var strengt bevoktet og det er tett mellom krigsminnesmerkene. Bunkersen jeg har valgt å bruke i prosjektet er en luftvern- kanonstilling i den sydlige enden av stranden. Her sto det under krigen en såkalt ”firling”, en fireløps- kanon på taket.

Men hvem bygde bunkersene? Under andre verdenskrig ble om lag 100 000 sovjetiske krigsfanger sendt til tvangsarbeid i Norge. De fleste fangene var soldater fra Den Røde Armé, men omkring 9 000 av dem var sivile, sovjetiske borgere. Likevel kan de karakteriseres som et glemt kapittel i etterkrigstidens historieskriving. Årsaken til dette er trolig at norske historikere verken har forsøkt eller hatt særlig muligheter til å samarbeide med sovjetiske kolleger om dette emnet. Sovjetiske myndigheter gjorde det ikke lett for historikerne å grave dypere i emnet.

Man regner med det var 18 fangeleirer i Rogaland, og forholdene var grusomme.  De første fangene kom hit høsten 1941, og i løpet av den første vinteren døde 40 fanger av kulde, underernæring og brutal behandling. Behandlingen av krigsfangene skulle rettslig sett følge internasjonale retningslinjer, men problemet var at tyske myndigheter ikke fulgte disse. Krigsfangene ble for eksempel nektet hjelp fra Røde Kors. Tyskerne brukte som argument at Sovjetunionen ikke hadde godkjent og underskrevet Genevekonvensjonen av 1929, som skulle sikre krigsfangers rettigheter. Untermensch- ideologien dannet grunnlaget for naziregimets retningslinjer til fangebehandling, og avhumanisering og umenneskeliggjøring var sentrale begreper.

Fangene i Rogaland ble hovedsakelig brukt forbindelse med de mange forsvarsanleggene, og spesielt kystbatteriene som det hastet med. Dette var svært tungt arbeid som de utførte under hardt press, og man regner med at de ble brukt til de fleste betongarbeider i fylket. Krigsfangenes innsats fikk stor betydning for utbyggingen av norsk infrastruktur, blant annet Nordlandsbanen, riksvei 50 (E6), tunnelbygg, etablering av befestninger og flyplasser. De medvirket med dette på lang sikt til moderniseringen i Norge. Men det hadde en høy pris i antall menneskeliv. Om lag 13 700 sovjetiske krigsfanger endte sitt liv i fangenskap i Norge.

Det satt drøye 250 sovjetiske barn under 10 år i de norske fangeleirene, og man kan reflektere over hva slags barndom de hadde og hvordan livet ble etter krigen. Barna hadde ikke noe direkte tilknytning til bunkersene, men ettersom alle leirene forlengst er borte er disse “sovende dinosaurene” fra over 60 år tilbake de eneste synlige krigsminnene i våre omgivelser. Med sin spektakulære beliggenhet er de i dag faste landskapselementer for turgåere langs strendene og har en magnetisk tiltrekningskraft på dagens barn. De er mørke og spennende med mange mulige gjemmesteder.

Jeg valgte å bruke den tradisjonelle russiske Matroshka- dukkens prinsipp som konsept, og fortolke den abstrakt som en lag- på- lag struktur i CorTen stål, både på utsiden og innsiden av bunkersen, hvor bunkersen inngår som et lag. Den utvendige tilføyelsen distingverer bunkersen fra de andre krigsminnene på stranden, og fungerer som innganger og, mot sydøst, også som barriere for sanddynene. Materialiteten kontrasterer betongen, men er sterkt til stede på tomten via en rusten dør, armeringsstål, stålbjelkelag osv. Det er i tillegg et materiale som harmonerer med stedets og byggverkets røffe uttrykk. Bunkersen er et rent pragmatisk objekt, helt uten kunstnerisk intensjon. Dette ønsket jeg å følge opp ved å la meg inspirere av det kantete rå uttrykket. Det skal ikke gjøres inngrep i selve bunkersen. Den skal stå urørt med spraymaling og spor. Det viser at den har vært et offer for harme og sterke følelser. Bunkersen skal ikke renses for noen perioder av historien, ingen lag skal fjernes.

Det ytterste laget utgjør en vandring, før man trer inn i bunkersen og det innerste rommet, selve målet. Langs vandringen er det ”tittebokser” med forberedende bilder av barna som en gang var her, og en kort tekst om de sovjetiske fangene. Så kommer man inn i selve bunkersen, og må gå rundt det innerste rommet for å komme inn i det. Denne turen er veldig stemningsfull, bunkersens massive vegger og tak stenger alle lyder ute og man er tett på det autentiske byggverket med spor etter byggeprosess, forfall og hat. På ytterveggene til det innerste rommet kan man lese en kort tekst om de sovjetiske barna som var her under krigen. Så kommer man inn i det innerste lille rommet, hvor en huske henger ned fra taket opplyst av en svak lysstråle ovenifra. Den tomme husken er et ekko fra et av bildene langs den ytre vandringen, et element knyttet til barns lek som en absurd kontrast til krigsmaskineri. På den ene veggen står antallet barn pr fødselsår listet opp. Rommets størrelse gjør det umulig å huske, noe som hentyder barn i fangenskap og frarøvede muligheter.

“The bunkers, as ultimate military surface architecture, had shipwrecked at lands limits, at the precise moment of the sky`s arrival in war; they marked off the horizontal littoral, the continental limit.”

– Paul Virilio, Bunker Archeology 

 

Kildemateriale;

 Atle Skarsten

Erik Ettrup

atlanticwall.net

The Atlantic Wall Linear Museum

Paul Virilio,»Bunker Archaeology»

Hans Edge Nissen, «Atlantic Wall Heritage: Maintenance and Decay»

sovjetiske-krigsfanger.no

Reklamer