Nytt liv på fabrikken

del 1_analyse & oppmåling

Det valgte transformasjonsobjektet er anlegget Stabil fabrikker, et industrielt kulturminne som ligger i Hvitsten i Akershus. Fabrikken ble startet i 1905 av Fred Olsen, som hadde sin base i Hvitsten, for å produsere skipsmaling og diverse typer bunnstoff til egne skip. Stedet har stor kystkulturhistorisk betydning  og er et av ladestedene i Follo som vokste frem på 1600- og 1700- tallet med handelshus og næring knyttet til tømmer, iseksport og skipsfart. Hvitsten hadde dampskipsanløp fra midten av 1800- tallet, og var besøkt av sommerturister og Christianiabohemen fra slutten av 1800- tallet.

Å komme til Hvitsten gir en merkelig følelse av å bevege seg inn på privat grunn. Få, men store eiendommer vitner om en rik fortid, samtidig som de med sin skala og autoritære fremtoning dominerer det lille tettstedet. Øvrig bebyggelse er uregelmessig organisert rundt små trange og kuperte gater. Bebyggelsen består hovedsakelig av småhus i tre fra 1800- tallet, opprinnelig bygget for skipsmannskaper. Skipsrederfamilien Olsen har satt et sterkt preg på Hvitsten. Petter Olsen, første generasjon av redere, (1821-1899) og hans kone Bolette (1828-1922) ga i 1887 stedet både bedehus og skole. Petter og Bolette hadde 7 barn og Fred.Olsen (1857-1933) var den som har markert seg mest. Han flyttet rederiet til hovedstaden i 1902, omskapte det fra seil til damp og senere til motor – og har med rette fått monument i Hvitsten. Det er han som opprettet malingsfabrikken Stabil ytterst på odden i 1905.

Eierforhold

Stabil malingsfabrikk ble opprettet i 1905 av skipsreder Fred Olsen og Nils Børresen. Malingsfabrikken ble opprettet for å sørge for stabil levering av maling til rederiet Fred Olsen’s skip. Eller som det står i ’Aktiebrev i Aktieselskapet Stabil’: ”Dets formaal et at drive fabrik for tilvirkning av bundstof, malervarer og blikvarer samt pudseartikler paa vestre Lysdals grund i Hvidsten samt enhver forretning der staar i forbindelse hermed”. Fabrikken var i familien Olsens eie inntil 1967, da det ble inngått festekontrakt for 40 år med Krefting- familien, som eide Alna fabrikker i Oslo. Produksjonen ble forsøkt utvidet til å omfatte industrimaling, men uten stort hell. Grunnet bl.a dårlig økonomistyring gikk driften gradvis dårligere, og endte med nedleggelse i 1988. I 2005 opphørte festekontrakten, og tomten med bygningsmasse eies i dag av Fredrik Olsen.

Dagens situasjon

Den gamle fabrikken på Stabilodden er i en svært trist forfatning. Eieren ønsker å rive bygningene for å oppføre boliger. Kommunen har regulert området til 70 % bolig og 30 % næring. Enhver videre bruk av fabrikkbygningene forutsetter en opprydning av forurensningene på tomta. Disse stammer fra deponering av avfall fra malingproduksjonen (spill, feilvare og slagg) i en fylling mot sjøen som antas å ha funnet sted i perioden mellom 1930 og 1950. Olav Skjevesland forteller at barna ofte lette etter ”skatter”i disse slagghaugene. Paradoksalt nok har forurensningsproblematikken kanskje reddet fabrikken fra rivning så langt.

Hvitsten oser av fordums storhet med en nesten spøkelsesaktig atmosfære, men det lille stedet står ovenfor store endringer. Hyttefelt skal omreguleres til boligfelt, og nye felt for boligutbygging skal legges ut. Utfordringen blir å møte behovet for utbygging med ønsket om å bevare stedets historie og identitet. Det er viktig på et lite sted som Hvitsten at det gamle, som er viktige vitner om stedets storhetstid, får være premissgivende for nybygg/bruksendring. Man bør bevare gjennom bruk, tomme bygninger forfaller. Ettersom ingen av bygningene her er fredet har man glimrende muligheter for å tilpasse dem til ny bruk. Fabrikken vil snart være borte, eieren har hatt befaringer med entreprenør for anbud på rivningsarbeidet, og venter på tillatelse.

Riksantikvaren har gjort et utvalg av industrianlegg og – miljøer som er foreslått vernet. Det dreier seg om større anlegg og helhetlige miljøer som representerer virksomheter som har vært vesentlige for Norges utvikling som industrinasjon. Hovedvekten ligger på anlegg fra den tidlige fase av industrialiseringen, og det er lagt vekt på geografisk fordeling. Norge har naturlig nok et bredt spekter av industrielle kulturminner, derfor er det i ”Verneplan for tekniske og industrielle kulturminner” definert fylkesvise hovedtrekk som en rettleder i det videre prioriteringsarbeidet, og malingsproduksjon er ikke blant disse. Det er med dette lite sannsynlig at man kan få gjennomslag for verneargumenter for å forhindre rivning.

Den gamle bygningsmassen på Stabilodden, med sin industriarkitektur, egner seg svært godt som miljøskapende element. Den er på ingen måte sjelden, men er et viktig identitetsskapende element for stedet. Den inneholder svært fleksible arealer, som kan gi spennende løsninger til ny bruk for Hvitstens befolkning. Beliggenheten er spektakulær med gode muligheter for å kombinere bygningsfunksjoner med et attraktivt rekreasjonsområde utendørs.

Det er en utbredt holdning at bygningsmassen på Stabilodden må fjernes for å bygge nytt og få bukt med forurensningsproblematikken. Kommunens reguleringsplan for området gir svært detaljerte retningslinjer for vern og vedlikehold av trehusbebyggelsen, og fremmer en slik bebyggelse som riktig også på denne tomten. Å rive for å bygge nytt på Stabilodden vil være å viske ut historie for å lage noe nytt og ”idyllisk” uten stedlig forankring. Verneverdig historisk bebyggelse bør dreie seg om mer enn bare skipperhusene, men også omfatte den bebyggelsen som ga stedet sin næring og identitet.

Befaring og historier 

Det spøkelsesaktige fabrikkanlegget, omringet av ugjestmilde piggtrådgjerder, ligger vakkert til på et av Hvitstens mest verdifulle arealer, en odde av svaberg og utfylling en kort spasertur fra torget. Adkomsten er en grusvei som slynger seg oppover et lett stigende terreng forbi den staselige boligen Nedre Lysdahl. Bakenforliggende bebyggelse er mindre hus og hytter. Anlegget består av en tett klynge av bygningsvolumer, hvor den eldste klyngen av bygninger i tegl fra 1905 representerer industriarkitekturen rundt århundreskiftet.  Fasadene er i gulmalt pusset tegl, noe som ramler av i store flak. Takene har varierende takvinkel, saltak og pulttak, tekket med korrugerte eller plane plater i stål.

Fabrikken hadde fire avdelinger, disse var naturligvis produksjonsavdelingen, labratoriet, blikkenslagerverkstedet og de adminstrative kontorene. Råstoffene til produksjonen kom med båter som losset på Dampskipsbrygga. Og de ferdige produktene ble fraktet om bord i båter på tilsvarende måte. Midtaksen i anlegget dannes av produksjonshallen, som er den mest høyreiste og har saltak med steile gavler. Ved siden av sine øvrige funksjoner fungerer det som en sirkulasjons- sone for de andre omkringliggende rommene. Volumet er delt av et bjelkelag, og et lager med god takhøyde ligger over. På loftet ser man rett opp på de korrugerte stålplatene på taket og takbæringen av stålprofiler. Den store høyden og de steile gavlene gjør at man oppfatter den som selve kjernen i anlegget, en helt selvstendig bygning.

Opprinnelig lå da også laboratoriet her (i det lille rommet mot sydvest), før det ble flyttet til større lokaler i den nyere administrasjons- og velferdsbygningen. Her står en stor gammel hylle full av gulnede lapper med navn på produkter og ingredienser. Det er også et kontor her, og det er laget en gjennomgang fra den lille paviljong- bygningen på hjørnet, som huset arbeidslederens kontor. Vinduene har en helt annen karakter enn de store industrivinduene i de øvrige deler av bygningene, med sprosser i tre. Enten er de nyere, eller så skulle denne bygningsdelen ha litt mer ”funksjonær”- preg. Hovedrommet på bakkeplan var pakke- og transportrom. Her sto en stor kasse arsenikk til bunnstoff for Nordsjøen og tropene, som ble skuffet oppi bøtter- uten maske. Før velferdsbygget kom med baderom, var det ingen muligheter til å vaske hendene før man spiste… 

Inngangen vender mot nord. Veggen har tre forskjellige dører. På bakkenivå er det en større dobbel port, i annen etasje(lageret) en enkel personinngang og en lasteport. Det er kun i denne gavlveggen produksjonshallen har noe lysinnslipp, ellers fremstår den som svært lukket, med doble stålporter i begge ender. De andre ytterveggene er dekket av flankerende volumer. Volumene mot øst i den eldste klyngen er forholdsvis mørke med smale vindusrekker på veggen som vender ut mot plassen. Her har en bergknaus fått sin plass i fasaden, og rommene innenfor har fått vike for den. Utsparingen innover i veggen danner en slags langsgående hylle. I disse rommene sto det i sin tid store tanker. Vinduet nærmest berget bærer spor av å opprinnelig ha vært større. Disse ytre rommene har pulttak.

Det mest slående rommet i anlegget er maskinhallen, et stort luftig rom, gjennomlyst med fem store vinduer, typiske for datidens industribygg, med spektakulær utsikt. Ved siden av kokeriet er dette det lyseste og flotteste rommet i anlegget. Rommet har flat himling, hvor opprevnet papp avdekker et bjelkelag i tre. Utvendig har volumet saltak med veldig slak vinkel, så det er ikke noe rom oppe. Hvorfor er det satt opp et etasjeskille her? Det er trolig gjort ut i fra funksjonelle hensyn. Stålprofiler festet i taket kan tyde på det, takbæringen er jo i tre- bjelkelaget. I dag er det ingen maskiner igjen. Stålprofilene og rørene på veggene står igjen som ornamentikk. Rommet har ellers en murt søyle med kvadratisk profil, 520×520 mm og en stålsøyle (H-profil 140x140mm). Her sto det store maskiner drevet av reimer, bl.a en trevalsemølle.

Under rommet var det en kjeller, med stige ned til tankene, der hvor det i dag er sirkulære spor i gulvet. Disse sto oppe på gulvet før, men ble senere nedfelt av kapasitetshensyn. De store tankene, hver på 3000 liter, ble tømt ved hjelp av pumper. Rengjøring ble foretatt med whitesprit og spylt rett til sjøs… Det var barske forhold for arbeiderne her, med en innetemperatur på 8- 9 grader på vinterstid.

Stabil Malingsfabrikk hadde helt fra starten eget blikkenslagerverksted der de lagde spann til malingen. Dette befinner seg i den forholdsvis store bygningen, som sammen med produksjons/emballasjehallen og den lille paviljongen danner en fin ramme om en utvendig plass. Det er et stort rektangulært og åpent volum med saltak. Denne bygningen har vært gjennom mange endringer, som den har tydelige spor av. På baksiden, i nordre ende av østfasaden ligger det lille blikkenslagerverkstedet med pulttak som en forlengelse av hovedbygningens takflate i flukt med det, langs fasadeveggen, står fundamentet/sålen etter nok et verksted som i dag er borte. Dette var like bredt men litt lengre enn det som fortsatt eksisterer. På motsatt fasade er det spor som viser at vinduene originalt var mye større og gikk lavere ned på veggen. I dag er bare øverste delen her, uvisst av hvilken grunn. I fasaden mot nord var det også to store vinduer, som har blitt forblendet, og mot vest er det spor etter innganger til de små verkstedene. Dette var med andre ord tidligere en bygning som var mye lysere og åpnere enn den fremstår i dag. Det er vanskelig å si når dette er gjort, men til forblending er det brukt leca, noe som kan utelukke at det skjedde tidligere enn 50- tallet.

Volumet er delt av et etasjeskille som merkelig nok ligger lavere enn vinduenes øvre karm. Dette kan tyde på at det etter bygget var ferdigstilt ble ”klemt inn” et loft som måtte ha en viss høyde. Denne teorien forsterkes ytterligere ved at trappen er av, relativt sett, nyere dato i forhold til resten av bygningen.  

Lokkene ble kjøpt ferdig utstanset. Det samme gjaldt hank og øvre del av spannet der lokket skulle festes. Sylinder og bunnplate ble derimot lagd på blikkenslagerverkstedet på Stabil. De første årene jobbet de i lyset fra parafinlamper. I 1918 fikk de elektrisitet på Stabil, og dermed lys i blikkenslagerverkstedet. Allerede i 1915, i lyset fra to parafinlamper, ble det tatt et fotografi fra blikkenslagerverkstedet, fra venstre ser man Lauritz Oskar Johansen, Johan Berthelsen, Kristian Berthelsen, en ukjent og blikkenslagermester Sverre Arnestad. Bildet viser en aksling i taket som hadde overføringer med balataremmer til stanse/bormaskinen og bertelmaskinen. Akslingen ble drevet med damp. Arbeidet ved maskinene var langt fra ufarlig. Kristian Berthelsen mistet etter sigende en mandag morgen klokken 10.00 to fingrer i stansa. Noen år senere mistet hans far Johan Berthelsen flere fingrer i samme maskin. En lørdag eftermiddag under maskinpussen hang Kristian Berthelsen fast armen i akslingen, han ble slengt rundt flere ganger før akslingen ble frikoblet. Alle klærne var revet av, og surret rundt armen og akslingen. Etter sigende skulle det være merker i taket etter Kristian’s sko så lenge det var blikkenslagerverksted på Stabil.

I kokeriet, som ligger sydøst for den eldste fabrikk- kjernen, ble det kokt olje til malingsproduksjonen. Bygningen er delt i to rom. Det østre rommet er veldig flott, med stor takhøyde og to store liggende vinduer over hverandre mot syd som bader rommet i lys. Høy kvalitet i beliggenheten helt i vannkanten med utsikt. Rommet er helt åpent, med unntak av et lite innskutt rom i vestre hjørne som ligner et slags kontor. I kokeriet var det hull i gulvet til to store gryter, og under ble det fyrt med propan. Her var det mange branner og noen arbeidere skadet seg stygt. Hvis man ikke passet nøye på og rørte i grytene, kokte oljen over, rant ned i fyrgangen og resulterte i voldsom brann. Det var aldri snakk om farlige gasser og maske.

I østenden av bygningen var kjølerommet. Hit ble varme oljekjeler fraktet på et spesielt stativ for avkjøling, og oljen ble deretter fylt på tankene som sto i rommene på østsiden av maskinhallen. I det hele tatt var malingsproduksjonen svært risikabel hvis man ikke passet godt på. To store branner i 1973 var eksplosjonsartede og av slikt omfang at hele brannkorpset fikk beskjed om møteplikt, og slukningsarbeidet med etterslukning tok flere døgn. Det gamle leskuret for ”pappabåtene”, emballasjelageret og bryggelageret gikk tapt i brannen.

Den nyeste delen av fabrikkanlegget, administrasjons-/velferdsbygget ligger som en skjermende voll mot adkomstveien i østre del av tomten. Mot vest danner det, sammen med kokeriet og den gamle kjernen rammen om en av de fine plassdannelsene på tomten. Plassen var i sin tid full av åpne fat med ulike typer olje og whitesprit.

Tegningene, som ligger i kommunens arkiv, er av arkitekt Ole Jan Skogen fra 1979. Muligens kan det dreie seg om en ombygning, men tegningene viser tilsynelatende et komplett nybygg. Inngangspartiet mot syd er en nyere tilføyelse, med en litt pussig løsning i form av en bærende søyle som hviler på lagertaket ved siden av. Bygningen er et rektangulært volum i betong med pussede fasader, orientert nord-syd, over tre plan inklusive kjeller. Den har to innganger, den ene fører inn til kontorene i syd, den andre ligger i nordre ende av østfasaden og leder inn til spiserom og garderober. Denne inngangen fremtrer litt annerledes enn på de orginale tegningene, den har fått et litt ”noblere” preg med en overdekning som en klassisk baldakin. Arbeiderne gjorde på så måte en litt flottere entrē!  Man kommer inn fra gateplan i bygningens øverste etasje. Her er romforløpet delt i tre soner i tverr- retning, kontorer, laboratorium og velferd. Gjennom kontordelen løper en sentral gang før volumet åpner seg opp i det store lyse laboratoriet. Lab’en fikk hvert år levert 20 liter 96 % sprit som skulle brukes til utvikling av produkter. Det er fortalt at mye av spriten gikk til helt andre formål…

Videre kommer man til en klynge av rom, garderober, dusj, toaletter gang og tekjøkken, og helt i nordenden av bygget ligger det åpne spiserommet. Det er stor variasjon i materialbruk, alt fra pussede flater, vinylbelegg og laminater. Spiserommets innredning er nesten litt femtitalls, med rutete linoleum på gulvet tidstypiske pendellamper. Bedriftens famøse julebord ble holdt her, de endte som regel i diverse slagsmål rundt omkring i Hvitsten, og rommet ble også brukt til både bridge og musikkøvelser.

Etasjen under er delt i to store rom som inneholdt produksjon. I nordøstre hjørne er en smal vindeltrapp ned til kjelleren. Utenfor er det kjørerampe opp til en port. Her ble det produsert maling, grå nummer ēn til skutesidene, supermarinehvit, gult til skorstein, master og bommer, og grønt til beltet rundt skutesiden. Det var fargene på Fred Olsen båtene. Det ble også en periode levering til Bergersens tankskip. De siste årene prøvde bedriften seg på produksjon av industrimaling, bl.a til veimerking, men uten stort hell. Etter Kreftings overtakelse ble det dårligere økonomistyring og dermed problemer med råstoff- leveranser. I rommet står enkelte maskiner igjen, kulemøller til blanding av pulver og andre råstoffer. I kjelleren under produksjonslokalet kom den ferdige malingen ned i rør fra tankene over, ble tappet på 10- liters bokser, satt på paller og hentet med truck.

Det store lageret i nord- enden av anlegget er oppført i leca, pusset utvendig og eksponert inne. Det er et stort åpent rom med bæring i et grid av betongsøyler og – dragere. På tegningene fra 1979 av administrasjons-/velferdsbygningen er det også tegninger av et lager, med samme plassering som det eksisterende, men det ser ut til å være realisert i en noe enklere utførelse i form og fasader. Bygningen har to doble porter, en mot syd for varer inn og den andre mot vest for transport ut. Langs vestfasaden er det en lang kjørerampe. Lenger ned mot den gamle dampskipsbrygga står kun fundamentet igjen etter det store bryggelageret.

 

 

Kildemateriale;

Ole- Johan Hvidsten, Ole Strøm og Per Bakke

Jarmund, Grete, Verneplan for tekniske og industrielle kulturminner, Oslo, Riksantikvaren, 1994

”Kulturlandskap Follo” – registrering og verdivurdering. Høringsrapport juli 2005

Reguleringsplan for Hvitsten, (vedtatt 10.10. 2005, sak 72/05), Hvitsten Vel, Vestby kommune

del 2_transformasjon

En rivning med påfølgende fjerning av gods etterpå vil koste veldig mye, både i kroner og ressurser. Med relativt enkle grep kan derimot bygningsmassen transformeres til noe verdifullt og miljøskapende for stedet, som ivaretar et viktig identitetsskapende element og det eneste gjenværende driftsanlegget etter Hvitstens rederivirksomhet. Dette er særdeles viktig med tanke på å ivareta en stedsidentitet når Hvitsten nå står ovenfor utbygning.

Den gamle bygningsmassen på Stabilodden, med sin industriarkitektur, egner seg svært godt som miljøskapende element. Den er på ingen måte sjelden, men er et viktig identitetsskapende element for stedet. Den inneholder svært fleksible arealer, som kan gi spennende løsninger til ny bruk for Hvitstens befolkning. Beliggenheten er spektakulær med gode muligheter for å kombinere bygningsfunksjoner med et attraktivt rekreasjonsområde utendørs.

Å rive for å bygge nytt på Stabilodden vil være å viske ut historie for å lage noe nytt og ”idyllisk” uten stedlig forankring. Verneverdig historisk bebyggelse bør dreie seg om mer enn bare skipperhusene, men også omfatte den bebyggelsen som ga stedet sin næring og identitet. Det spøkelsesaktige fabrikkanlegget, omringet av ugjestmilde piggtrådgjerder, ligger vakkert til på et av Hvitstens mest verdifulle arealer, en odde av svaberg og utfylling en kort spasertur fra torget. Adkomsten er en grusvei som slynger seg oppover et lett stigende terreng forbi den staselige boligen Nedre Lysdahl. Bakenforliggende bebyggelse er mindre hus og hytter. Anlegget består av en tett klynge av bygningsvolumer, hvor den eldste klyngen av bygninger i tegl fra 1905 representerer industriarkitekturen rundt århundreskiftet.  Fasadene er i gulmalt pusset tegl, noe som ramler av i store flak. Takene har varierende takvinkel, saltak og pulttak, tekket med korrugerte eller plane plater i stål.

Jeg bygde opp et program for tomten på bakgrunn av lokale ønsker og med funksjoner som naturlig følger med. Folk i Hvitsten ønsker seg, og trenger, et møtested, ettersom all næring er borte fra torget, og det lille lokalsamfunnet er i dvale store deler av året. Med sin samlede bygningsmasse, plassdannelser og nærhet til sjø og havn har tomten et meget godt potensiale for å danne et livskraftig miljø.

•          Restaurant, dermed også kjøkken, toaletter, kontor og lager

•          Kontorfellesskap

•          Verksteder

•          Utstillingsareale

•          Black box/ Scene for kultur (bl.a for Circus Xanti, som har base i Hvitsten.)

•          Atelier

•          Leiligheter

Noen store tiltak som må gjøres gjelder hele anlegget og dreier seg først og fremst om restaurering av fasadene, uteromsdekket og isolasjon.

•          På bakken ute er det betong som har sprukket opp av hard bruk og vegetasjon som prøver å overvinne den. Denne vil jeg erstatte med et nytt betongdekke, som bevarer følelsen av å være på et industriområde. Steinlegging vil gjøre området for idyllisk og legge en demper på stemningen. Jeg har valgt å bevare fasadene i stor utstrekning, da fabrikken har opparbeidet seg landemeske- status, og profilen av den, spesielt sett fra torget, har en stor plass i folks bevissthet og opfattelse av stedet.

•          Fasadene har tykk puss som faller av i store flak og river med seg biter av teglen. Denne må fjernes, det må påføres ny og males. Der vinduer er helt eller delvis forblendet velger jeg å tilbakeføre dem, pga stort behov for mer lysinnslipp. Dørene er i svært dårlig forfatning, de fleste er i stål og er hardt angrepet av rust. Disse må erstattes.

•          Takplatene er i dårlig forfatning og må skiftes ut. Det skal brukes samme korrugerte hhv plane plater som de eksisterende, for å beholde mest mulig av takenes karakter. Samtidig kan isolasjon legges i tak ovenifra. I de rommene hvor det er eksponert takkonstruksjon og man ser rett opp på takplatene legges tynn ISO+ isolasjon mellom to sjikt av korrugerte takplater for å beholde uttrykket. 

•          For å få isolert rommene ytterligere må gulvene isoleres. Det gamle ødelagte gulvdekket fjernes, og et nytt betonggulv med isolasjonssjikt vil ivareta det industrielle uttrykket, samtidig som det har høy slitestyrke.

•          Vinduene står for en stor del av varmetapet. Glassene er enkle og tildels ganske ødelagte med rustne innfatninger. Disse pusses og repareres og det tilføyes et sjikt av isolerglass på innsiden, i flukt med innervegg.

•          Innerveggene rengjøres og beholder sine hvitmalte, slitte overflater med alle spor.

•          Himlingene repareres. Der det er papp under et etasjeskille i tre (som i maskinhallen) erstattes dette der det er nødvendig. Spor etter driftsinnretninger som rør, stålprofiler og annet må beholdes.

Etter å ha opplevd fabrikkanlegget ved befaring, oppmåling og registrering av spor, utpekte det seg visse verdier jeg ville benytte som grunnlag for transformasjonen.

•          Bygningsmassen er utformet etter pragmatiske hensyn, ikke etter kunstneriske valg. Den fremstår likevel som en poetisk komposisjon hvor hovedelementene må ivaretas.

•          Fabrikken som landemerke på stedet. Beliggenheten gjør at den er synlig både fra sjøen og fra torget. Derfor hadde jeg lyst å gjøre minimale inngrep i fasadene, og de som er gjort er basert på krav om lys og utsikt.

•          Plassene. Det ble viktig å beholde komposisjonen i anlegget, med de to fine plassdannelsene. Dette er ”ubygde” miljøskapende elementer, som ved siden av det bygde danner et godt utgangspunkt for et miljø på tomten. Plassene og ”gatene” mellom bygningene innfører også en viss grad av urbanitet.

•          Ruinestetikken. Det mest slående med det gamle anlegget, ved siden av den spektakulære beliggenheten, er den ruinestetikken som preger bygningene etter alle maskinene er revet ut og årene med forfall har gjort sitt. Jeg vil ikke tilbakeføre den til det opprinnelige, men la bygningenes ”levde liv” få være synlig med alle sine spor. Jeg velger å respektere de gamle overflatene og ikke fjerne for mye. Nye tilføyelser skal skille seg klart fra det gamle.

•          Romstrukturen. Alle teglveggene er bærende og må derfor bevares. Hvert volum har alltid vært uten indre oppdeling, noe jeg vil videreføre. Det nye programmet tilpasses den fleksible strukturen.

•          Det industrielle. Jeg velger å la mine nye tilføyelser hylle den industrielle fortiden til bygningsmassen, ved å la meg inspirere av maskinene som var her og bygge opp elementer i stålplater.

•          Fragmenter. Konstruksjoner som i sin tid fungerte som støtte for produksjonsmaskineri, står igjen når maskinene er borte som løsrevne fragmenter til å spekulere og undre seg over. Disse underfundige etterlevningene må beholdes som deler av en eklektisk samling spor fra fortiden. Rør og andre faste tekniske spor av ikke- konstruktiv art bevares og får nytt liv som som ornamentale innslag i vegger og tak.

Det nyere administrasjons- og velferdsbygget øst for den største plassdannelsen har jeg ofret til fordel for et nybygg med samme ”fotavtrykk”. Her valgte jeg igjen å være usentimental, og vurderte at volumets rolle som plassdannende element var viktigere enn den store ansamlingen av rom, og fasadene som ville kreve en stor grad av inngrep. Den nye bygningen er i betong, som den eksisterende, tenkt som et pragmatisk byggeri av prefabrikerte elementer, en bygning som vil føye seg til resten av anlegget med samme funksjonsbestemte uttrykk. Den har glassfasade langs hele vestsiden, med verksteder nede, med plass nok til å kjøre inn en bil, og enkle gjennomlyste leiligheter oppe.  Langs veien løper en mur, som gir hver leilighet en liten uteplass og skjerming for innsyn. Leilighetene tenkes utleid for begrensede perioder til ulike håndverkere, hvor verkstedene nede fungerer som showroom, mens leilighetene hever seg over plassens offentlighet.

Selve hjertet i det transformerte anlegget blir restauranten i den gamle maskinhallen. Dette er rommet jeg rangerer aller høyest når det gjelder atmosfære og opplevelse, med alle stålprofil- fragmentene i taket og rørene på veggene. Til og med det gamle ventilasjonsanlegget mot nordvest beholdes. Sammen med den spektakulære sjøutsikten gjennom de store industrivinduene har dette rommet meget høy verdi. Strategien blir å gjøre minst mulig inngrep slik at dette ikke ødelegges.  Rommet kan lett møbleres til sin nye funksjon, men det luftige uttrykket må beholdes. Døråpningene beholder sin dimensjon og store utenpåliggende skyvedører i stål med skinner i overkant adskiller restauranten fra rommene rundt.

Kjøkkenet plasseres i volumet på restaurantens østside. Rommet har lite lysinnslipp, derfor utvider jeg åpningen i den eksisterende veggen og legger en ny fasade i glass utenfor, slik at den flukter med kokeriets yttervegg. Opprinnelig er inngangssituasjonen klemt inni smauet mellom de to bygningene, og er ganske trang. Ved å gjøre dette grepet, og legge til en dobbel automatisk dør blir det romsligere for bl.a varelevering og luftigere inne. I dette glass- påbygget har jeg også laget en inngang til det gamle kjølerommet, som kan inneha samme funksjon, kjølelager, men nå for mat. All kjøkkeninnredning er i stål, og består av en lang benk mot vest og en øy. Avtrekkene fra komfyrene stikker opp av taket som piper, og signaliserer ”produksjon” i rommet. Rommet nord for kjøkkenet tenkes som lager og oppvask, og er tilknyttet samme romslige inngangsparti.

Nord for restauranten ligger den gamle produksjonshallen, med åpninger ut til rommene på begge sider i lengdeaksen og hovedinngangen til anlegget i nordveggen. Her er samme takhøyde som i restauranten, men på grunn av veldig knapt lysinnslipp virker det lavere og mer trykkende. Dette får funksjon som vrimlesone, med en resepsjonsdisk like ved inngangen. Jeg vurderte lenge å fjerne etasjeskillet for å åpne opp rommet, men kom frem til at det ville være å innføre en monumentalitet som aldri har vært der, og valgte å ivareta stemningen i rommet. Istedenfor skiftet jeg stålporten ut med en dobbel dør i glass for å slippe inn lys, et minimalt inngrep. På loftet over beholder jeg de eksponerte takstolene i stål og lager en takrytter i glass på toppen for overlys. Lasteporten mot nord blir erstattet av en glassplate i samme format som den opprinnelige åpningen. Første åpning mot sydøst leder inn til toalettene, med et kombinert handicap- toalett/ stellerom som innlemmer hyllen (stellebord) som dannes der veggen viker for berget utenfor. Dette er eneste stedet jeg har delt opp de oprinnelige rommene, og jeg har tenkt alle vegger i et dobbelt sjikt av stålplater, med en konstruksjon av  hulprofiler og lydisolasjon imellom, noe som i tillegg til å ha et industrielt uttrykk, tydelig skiller nytt fra gammelt. Rommet nord for toalettene tenkes brukt til utstilling, og evt lokale for kurs/ konferanse/ møter. Her er det to vinduer, hvorav det ene tilbakestilles til orginal størrelse. Vinduene her er nokså små, så her er det et nokså beskjedent lysinnslipp, noe som passer godt til formålet.

På motsatt side av hallen, ut mot sjøen, er volumet som bl.a inneholdt det gamle laboratoriet. Det er delt opp i mindre rom med vinduer av moderat størrelse. Her velger jeg å være usentimental, i tråd bygningenes pragmatiske uttrykk, for å oppnå en mer spektakulær romopplevelse. Jeg fjerner lettveggene og bytter ut vinduene med et stort panoramavindu. Her kan man slappe av i en sofa og få en drink mens man venter på bordet i restauranten, og rommet kan ha en enkel kafēfunksjon på dagtid. Det kan også ryddes til møterom om nødvendig. Innerst er det inngang til den lille paviljongen mot nord, som vil inneha en kontorfunksjon for driften av anlegget. Her beholdes også inngangen utenifra.

Det gamle blikkenslagerverkstedet ligger vegg i vegg med utstillingsarealet, men det er ingen gjennomgang. Her skal kontorfellesskapet være, og derfor er det viktig å bevare det som en selvstendig enhet som kan låses av, samtidig som de som leier der kan dra nytte av restauranten, leie rom for møter osv. Grepene jeg gjør her er å fjerne etasjeskillet, som er så dårlig plassert nedenfor vinduenes øvre karm, åpne opp de forblendede vinduene og tilbakeføre vinduene i vestfasaden til opprinnelig størrelse. På denne måten gjenetableres den luftige og lyse atmosfæren man ser på det gamle bildet av interiøret i verkstedet, og de flotte takkonstruksjonene i stål blir igjen eksponert. Østveggen velger jeg å la forbli lukket, men lager et bad i det lille verkstedrommet på baksiden, med døråpning og utenpåliggende skyvedør i stål. Resten av den lange veggen får en lang oppbevaringsfunksjon, som i syd går over i et tekjøkken. I rommet kan kontorplasser flyttes rundt etter behov eller fjernes for mer plasskrevende oppgaver.

Nord for den gamle kjernen av fabrikken ligger det nyere lageret oppført i leca. Her er eneste inngrep å fjerne betongsøylene i midten av rommet ved hjelp av ståldragere, slik at rommet kan brukes som en black box, for ulike kulturelle tilstelninger. Til slutt, mot syd, gjenstår den andre delen av kokeriet som blir atelier, med stor takhøyde og lys som flommer inn fra de sjenerøse vinduene. Jeg tenker meg at en liten mezzanin i stål med en spinkel trapp opp kan tilføyes om nødvendig.

Med dette har jeg behandlet hele den gamle kjernen med nennsom hånd, og tilstrebet både å gjenopprette opprinnelige kvaliteter som har gått tapt og tilføre nye, der dette kan gjøres uten å gå på bekostning av rommenes egenart. Jeg tror det kunne være mulig å gjennopprette en ny og sårt tiltrengt liten sentrumsdannelse ved å benytte potensialet til et industrielt kulturminne som nå ønskes revet. En rivning med påfølgende fjerning av gods etterpå vil koste veldig mye, både i kroner og ressurser. Med relativt enkle grep kan derimot bygningsmassen transformeres til noe verdifullt og miljøskapende for stedet, som ivaretar et viktig identitetsskapende element og det eneste gjenværende driftsanlegget etter Hvitstens rederivirksomhet. Dette er særdeles viktig med tanke på å ivareta en stedsidentitet når Hvitsten nå står ovenfor utbygning.