Pilegrimskirke

Historien forteller om ulike religioners hellige steder og vandringen dit- pilegrimsvandringen. Kurset konsentrerer seg om den norske pilegrimsvandringen med Nidaros som mål. Oppgaven er å tegne en kirke slik den defineres i forlengelsen av tradisjonen i den norske kirke. Kirken skal ha faste benker for i alt 40 personer, hvor kirkerommets gulvareal skal utgjøre ca 5- 6 ganger arealet med de faste benkene. I tillegg må det være et sakristi og et våpenhus med ett diskret plassert toalett som er tilgjengelig for rullestolbrukere.

I tillegg skal det tegnes et herberge med overnattingsplass for en gruppe på 8 personer. Det er en del av oppgaven å definere pilegrimsvandrernes behov og bestemme herbergets plassering i forhold til kirken. Man må forutsette at vandrerne kommer slitne og sultne frem. De skal selv ordne sengene og lage mat. Tomten kan velges av den enkelte. Den skal befinne seg et sted på vei til Nidaros, gjerne langs en av de gamle pilegrimsledene.

Riksantikvaren har satt i stand de gamle pilegrimsledene til Nidaros, men vestleden langs kysten er lite nevnt. Man vet at det kom pilegrimer sjøveien sydfra, som hadde flere stoppesteder på veien mot Nidaros. Historikeren Adam av Bremen Adam av Bremen omtaler i sitt verk ”De hamburgske Erkebispers historie” fra 1075 pilegrimsferdene sydfra til Nidaros og rutene de fulgte. Der beskrives kystleden som en av de viktige pilegrimsvegene til nidaros:

“Hvis man seiler fra Ålborg eller Vendsyssel i Danmark, kommer man i løpet av en dag over til Viken, som er en by i Norge. Derfra holder man til venstre og seiler langs Norges kyst, og på den femte dagen når man fram til byen Trondheim. Man kan også ta en annen vei, som fører fra danskenes Skåne over land til Trondheim. Men denne veien over fjellene tar lengre tid, og ettersom den er farefull, unngås den av reisende.” Olavskirkene på veien langs kysten, som Avaldsnes, var sammen med de vestlandske steinkorsene retningsledere, og ble i mange tilfeller pilegrimsmål i seg selv.  

Tomten min ligger i Hå kommune på Jæren, nærmere bestemt i Fuglavika, midt mellom Obrestad havn og fyr i sør og Håtangen i nord. Fyrstasjonen har i århundrer voktet skipstrafikken langs Jæren. Obrestad havn, like syd for fyret, var første havn på en havstrekning uten naturlige havner og beskyttende skjærgård. Den ble en viktig nødhavn på den barske kyststrekningen. Her opplever mange sjøfarende å måtte vente på været før den videre ferden nordover. Selv om havnen kom først i 1874, er det sannsynlig å tenke seg at fortidens pilegrimer på veien mot Nidaros har måttet søke tilflukt fra været i disse vikene.

Njærheim kirkegård var en av tre kirkesteder i Hå prestegjeld i middelalderen. Bøkirken var hovedkirke, mens kirkene på Njærheim og Varhaug var annekskirker fram til 1668. Deretter ble Njærheimkirken hovedkirke i prestegjeldet. Sør for kirketuftene står et av de gamle steinkorsene på vestlandet, datert til ca år 1000. «Kristkrossen» har stått på samme sted i uminnelige tider. Navnet Njærheim tyder på at stedet kan ha vært kultsted for guden Njord. Ofte er de eldste kristne symbolene konsentrert i områder som tidlegere var høvdingsete og sentre i førhistorisk tid. Steinkorset og funn av runestein på Njærheim tyder på at det var et tidlig kristent senter. Steinkorset skriver seg trolig fra den første kristne tiden og har sannsynligvis stått her fra før det ble bygd kirke.

l 1820-årene var alle kirkene i Hå i dårlig stand. Varhaugkirken ble reparert, mens de to kirkestedene Njærheim og Bø ble slått sammen i 1834. Den nye kirken ble bygd på Skjerpe. Både kirken og det nye sognet fikk navnet Nærbø (sammensatt av Njærheim og Bø).

Den gamle prestegården ved havet var bosted for prestene i Hå fra ca 1637. På denne tiden var plasseringen ved havet svært sentral for ferdsel både langs sjøveien og fra land langs den historiske Kongevegen. Foruten den tradisjonelle gardsdriften, drev prestegården laksefiske i Håelva. På 1800-tallet leide prestene ut lakseretten sin til engelskmenn. Prestegården hadde dessuten en god rakstrand, der mye gods samlet seg i fjæra. Ikke minst drivtømmer var etterspurt på det skogløse Jæren og kunne gi gode ekstrainntekter på auksjon.

En spennende bigeskjeft var perlefangst i Håelva. Fra midten av 1660-årene hadde de danske kongene og senere dronningene enerett til perler fra norske elver. Kong Christian V overnattet på Hå prestegård ved reisen sin over Jæren i 1685. Reiseskildringen nevner de store perlene i området.

I tiden etter sognesammelslåingen i 1834 ble veier og jernbane bygd lenger inn i landet, slik at all ferdsel ble trekt innover og prestegården ble liggende avsides. I 1919 ble det bygd ny prestegård på Skjærpe og den gamle prestegården kom privat eie to år senere. Prestegården er i dag et kultursentrum, med utstillinger som sammen med det særpregede landskapet drar besøkende fra hele Stavanger- regionen. Den eldste av bygningene som står i dag, er våningshuset fra 1787.

Verneplanen for jærstrendene ble vedtatt i 1979 og omfatter hele den syv mil lange kyststrekningen fra Randaberg i nord til Ogna i syd. I de steinete moreneområdene er det ikke lov å fjerne stein eller å tippe stein som er ryddet fra de innenforliggende jordbruksområdene. Steinstrendene i Hå kan ved første øyekast se ut som et naturlig og urørt landskap, men ser en nærmere etter er det et rikt kulturlandskap med utallige spor etter bosetninger og menneskelig aktivitet gjennom tusener av år. Det var her isen fra siste istid trakk seg tilbake først, og de store morenehaugene kom frem fra iskanten. Ikke et strå var å se, nærmeste planteliv var ute på det tørre Nordsjøkontinentet.

Geologiske undersøkelser har vist at Jæren ligger på tykke løsmasser fra flere istider, såkalte morene- avsetninger. Langs kysten av Hå kommune er det mer enn 100 meter ned til fast fjell. Dette er uvanlig i norsk sammenheng, og ligner mer Danmarks geologiske oppbygning.

For 15 000 år siden var Rogaland fremdeles dekt av den store innlandsisen. Brekanten lå da fra Kvassheim i syd til Revtangen i nord, og en mektig endemorene ble avsatt her. Gjennom mange tusen år etter istiden har bølger vasket og sortert i morenemassene. Sandpartikler ble fraktet vekk og lagret i grunne bukter, noe som ga Jæren milevis av sandstrender, mens de store steinblokkene ble liggende igjen. Litt etter litt ble de glattpolerte av de sandfylte bølgene. Rullesteinstrendene har blitt til ved at kraftige havbølger har slått mot løsmassene fra istiden, latt dem rulle opp og ned og bli polert. I storm ble strandvoller bygd opp av det groveste materialet bølgene fant og klarte å flytte. Kraftige stormbølger kan lett flytte hodestore steiner over tre meter over vanlig vannstand. I brattkanten, “brekkå”, innenfor strandsteinene har landskapsprofilen mange steder en karakteristisk knekk som viser hvor høyt bølgene en gang nådde. Dette er en av de mest karakteristiske landskapsprofilene på Jæren og er svært tydelig i området rundt Obrestad. Her ligger “knekken” ca seks meter over bølgeslagsonen, man regner med at bølgene nådde hit for ca 5- 8000 år siden. Brattkanten er nå langt utenfor bølgenes rekkevidde og er dekt av vegetasjon, et snaut grønt gressdekke.

Langs steinstrendene ligger sporene fra fortiden tett. I norsk sammenheng er det her de rikeste funnene fra bronsealderen er gjort. Man regner med at alle gårdene langs strendene i Hå også hadde bosetning i jernalderen.  De mest tydelige fornminnene i det steinete strandbeltet er de mange strandgravfeltene, som ligger 3- 5 meter over havet. De fleste er fra folkevandringstiden, men noen er yngre, fra vikingtiden. Mange av gravfunnene er fra Irland, England, Skottland og andre land i Nordsjøregionen og vitner om et svært sjøfarende folk.

Andre tydelige spor etter mennesker i strandsonen er gamle nausttufter, tarelaer og tareveger. På det treløse jæren har det i alle tider blitt sanket tare. Tarebrenning til dyrefor og gjødsel var en viktig binæring for strandgårdene. Tørking og brenning foregikk i tarelaene, opprinnelig laget av steinblokker, men senere eksempler i betong kan også ses, blant annet like syd for tomten til herberget.

For sjøfarende har jærkysten alltid vært farlig. Hardt vær og strømmer gjør forholdene vanskelige. Kom skipene inn i de brytende bølgene, endte de som regel som pinneved mot steinstrendene. Grunnstøtinger og vrak har i alle tider vært en viktig binæring og har sørget for verdifullt byggemateriale på den treløse kysten. Trevirket ble møysommelig sanket og solgt på auksjoner, og i gamle hus på jæren kan en gjenkjenne skipstømmeret.

Det går mange historier om strandboerne ved det farlige Jærens rev, som i mørke netter skal ha benyttet falske lys for å føre skip på grunn. I dag er det ingen spor etter treskipene langs strendene, hver minste treflis ble møysommelig benyttet. Derimot ligger det enkelte steder rester av stålvrak fra vår egen tid, noe som har inspirert prosjektet.

Jeg valgte meg ut bukten Fuglavika som beliggenhet for prosjektet mitt. Tomten er omgitt av et stort landskapsrom, avgrenset og flankert av Håtangen i nord og den høyreiste moreneryggen med fyret i syd. Kirken ligger godt synlig på en landtunge ut mot havet. For å gjøre minst mulig inngrep er den nøye plassert i en “lysning” i steinmengden. Herberget ligger skjøvet inn i den bakenforliggende moreneryggen og er ikke synlig fra veien.

Vi ble tidlig i kurset bedt om å definere hva som er hellig for oss. For meg ligger det hellige i det mektige landskapet på dette stedet. I kirken hører man det, gjennom vind og regn mot stålplater som på et skipsskrog, og fra herberget ser man det.

Materialvalget kom tidlig i prosessen og ble helt ufravikelig. Materialiteten er en direkte referanse til tomten. Her har det gjennom tidene lagt mange strandede skipsvrak og annet som har drevet i land. Rust er dermed en farge og tekstur som vil være familiær på tomten for de lokale og fortelle noe om den til besøkende. Materialvalget til begge bygningene er CorTen, som bærer i seg tomtens værbitte karakter, og som plukker opp fargen til de gamle teglsteinstakene på prestegården. Det var en spennende utfordring å forme et sakralt rom av et så “uedelt” materiale, som dessuten gir så sterke assosiasjoner til forfall.

Cor Ten er stål som inneholder kobber, noe som gjør at overflaten ruster fort når det gjentatte ganger utsettes for fuktighet og tørke og gjør det meget korrosjonsbestandig i forhold til vanlig karbonstål. Materialet er svært miljøvennlig, ettersom stålet ikke trenger noe coating og det er 100 prosent resirkulerbart. Når flater av CorTen stål gjentatte ganger blir eksponert for fuktighet og tørke, dannes en overflate- patinering som gir svært god korrosjonsmotstand. Blir det stående vått hele tiden derimot, ruster det gjennom. Derfor har taket på kirken en god helning, slik at vann ikke blir liggende oppå stålet. Cor Ten har en uvanlig materialegenskap ved at det “blør” noe når det regner. I de fleste tilfeller regnes dette som en stor ulempe, men i mitt prosjekt vil det snarere tilføre en stemning, kanskje lidelse?

Forminspirasjonen til kirken kommer fra en stor stein med en sprekk i som ligger nedenfor prestegården. Jeg ønsket å ta fatt i den irregulære formen til steinen, men transformere den til flater, for å differensiere mellom det naturlige og det bygde. På samme måte som denne steinen en gang ble ført hit av isen, er kirkevolumet som en rullestein eller vrakgods, kan stadig finne ny posisjon. Dette skaper en spenning, i tillegg til at man inne i kirken ikke ser sine omgivelser, men danner seg et bilde av dem gjennom lydene mot “skroget” av vind og regn.

Mot vest danner åpninger mellom platene et kors som bøyer seg med platene og favner om det indre rommet. Dette er også det største lysinnslippet i kirken. Flatenes rå materialitet er hovedfokuset i rommet, det er ikke tilført annen ornamentering / utsmykning enn lysåpninger og lysestaker spesielt tegnet til kirken.

Inngangsdøren utgjør en hel flate i formen som skyves til side, og man entrer kirken gjennom slissen som oppstår. Inngangsveggen har samme lysinnslipp som veggen til sakristiet. Jeg ville det skulle fremstå som perforerte plater, men gjort litt “edlere” ved at de er uregelmessig plassert, fremfor industrielt regelmessig. De sprer seg fra en side av flaten og fader ut mot den andre.

Det store korset som dannes av mellomrom mellom stålplatene omfavner kirkerommet og menneskene som befinner seg der. Det utgjør også den største lyskilden i kirken, og er eneste ornament eller symbol. Den rå teksturen i veggene har fått lov å spille hovedrolle som stemningsskaper, her er ingen annen utsmykning enn lys og lysestakene i galvanisert stål, laget spesielt for kirken.

Et indre volum i kirkerommet inneholder sakristiet og et toalett. Ettersom Nærbø kirke, prestens faste arbeidssted, ligger kun knappe to kilometer unna, er sakristiets funksjon i pilegrimskirken begrenset til et rom for samtale og enkel arbeidsplass. Det er enkle lysinnslipp over pulten som fader ut mot fondveggen, for ikke å forstyrre korsets virkning.

Jeg har valgt å la momentet påført i “knekkene” være dimensjonerende faktor i en ensartet veggtykkelse på 500 mm i hele snittet. Konstruksjonen består av et ytre og indre sjikt av stålplater med I- profiler som holder en konstant avstand. Mellom platene er det isolasjon, membran og kuldebrobrytere i tre, samt et luftsjikt.

Når man kommer kjørende på veien nordover mot prestegården, vil herberget som ligger plassert inn i landskapet knapt være synlig. Kirken får med sin plassering nærmere sjøen lov til å spille førstefiolin. Adkomsten til begge bygningene er en traktorvei fra en liten parkeringsplass ved veien. Ved “knekken” mellom moreneryggen og flaten nedenfor er det gress som danner en naturlig sti.

Herberget har 3 skjermede sider, som det gamle jærhuset, og en åpen fasade i glass med panoramautsikt mot sydvest. Glassfasaden er skrå med vinkel som moreneryggens. De høye traktene på taket, som stikker opp av bakken og sørger for overlys ned i herberget, fremstår som skulpturelle innslag i landskapet.

Rommene i herberget er organisert på begge sider av en lang gang med overlys. Felles oppholdsrom og enkle overnatnings”celler” vender ut mot utsikten. Her kan pilegrimene velge enten fellesskap eller ensom kontemplasjon, uansett vil landskapet utenfor gi mektige sanseinntrykk.

Inn mot baksiden av gangen ligger to fellesbad, ett for menn og ett for kvinner, hvert av dem med to vasker, dusjer og toaletter, og et rom for lagring av sengetøy og tørrvarer, vaskemaskin og tekniske funksjoner.

Herberget er, som kirken, en ren stålkonstruksjon i CorTen. Dette skaper en visuell samhørighet, til tross for forskjellen i formuttrykk. Som følge av sin funksjon har herberget en renlinjet, enkel form som underordner seg kirkens noe mer ekspressive og objekt- aktige uttrykk.

Ettersom de løse morenemassene har en vekt på nivå med grus, ble konstruksjonen til herberget en utfordring. For å imøtekomme det kraftige jordtrykket disse massene gir, kombinert med ønsket om et rent stålbygg, utgjør en spuntvegg av korrugerte plater de lukkede veggene på herberget. Denne sterke “ryggraden” er også det arkitektoniske hovedgrepet. Veggen er eksponert i interiøret, og minner om at man befinner seg delvis under bakken godt beskyttet mot de store kreftene utenifra. Spuntveggen tilfører også herberget en røffhet som passer tomtens og gir variasjoner i ståloverflater og skyggevirkninger. Bak de korrugerte platene ligger et dobbelt lag perspex- plater, membran og trykkfast isolasjon.

Taket består av HEB profiler i stål, med primærbæringen på tvers og en sekundærbæring i lengderetningen. Over bæringen ligger de samme sjiktene av doble perspex- plater, membran og trykkfast isolasjon som i veggene. Under bæringen ligger akustisk isolasjon bak en himling av perforerte stålplater. Kreftene tas ned i hulprofiler av stål som ligger skjult inne i veggene.

De innvendige veggene er kledd i perspex- plater (også kjent som forskalingsplater i betong- industrien) for å underbygge det røffe, upyntede uttrykket, og gulvet er alminnelig, slipt betong. De fremre delene av tak og vegger som ligger i friluft, er kledd utvendig med plane plater i CorTen. Takplatene har en svak hellning for å hindre vannansamling og en renne i front for overflatevann.

Reklamer