Redsands Convent

Redsands Sea Fort er et luftvern- fort fra 2.verdenskrig, reist i 1941- 42, som ligger i den engelske kanal, 8 miles nordvest for den lille byen Whitstable. Under krigen ble 3 slike fort bygd for hæren i Thames estuary av ingeniøren G.A. Maunsell. Redsand Army Fort er det eneste komplette anlegget som fortsatt står. 3 tilsvarende fort sto ved elven Merceys innløp, men disse ble fjernet etter krigen. Det ble også planlagt fort for elven Humber, men de ble aldri realisert. 4 fort, litt annerledes enn hærens, ble bygget for marinen, hvorav det ene for noen år siden ble ærklært den uavhengige staten Principality of Sealand.

Krigen i Europa raste. Luftwaffe hadde tatt i bruk en ny type bombe som ble sluppet ned på sjøbunnen av Thamesen fra fly, og detonert av magnetismen fra stålskrog. Med store skipstap som resultat hadde tyskerne dermed et hardt grep på London, verdens travleste skipsled. Noe måtte gjøres med tapene, og den britiske forsvarsledelsen utrustet først gamle båter til å patruljere farvannet. Man så fort behovet for et forsvarsverk som kunne bryte opp bombeflyformasjonene allerede ved kysten før de navigerte seg oppover Thamsen og inn til London Docklands.

Ingeniøren G.A. Maunsell kom opp med ideen om et fort utenfor Thamsens utløp, bestående av 7 tårn, ca 100 fot fra hverandre, bundet sammen av broer, i samme formasjon som et landbasert luftvernartilleri. Tårnene, med pontonger av betong, ble bygget på verft, deretter tauet ut til sin posisjon og senket på sandbanker på lavvann (ca 40 fots dybde). De strekker seg 117 fot fra sjøbunnen og opp til toppen av taket, og var under krigen bemannet av en kontigent på 120 mann.

Sammenlignet med marinefortene, hvor mannskapene oppholdt seg i de to betongbena uten dagslys, var forholdene på hærens fort svært bra. Her var masse lys, oljefyrt sentralvarme, oppvarmet saltvann til bading, og utmerket mat fra kjøkkenet i kontrolltårnet. Fortene var forbundet til hverandre med undervanns telefonlinjer og hadde egne generatorer. Forsyninger av ammunisjon, diesel, ferskvann og post ble levert minimum en gang i uken, ofte hver dag.

Mercey- fortene var aldri i strid mot tyskerne, men de 7 fortene i Thames Estuary skjøt til sammen ned 22 fiendtlige fly og 30 “Doodle Bugs”, V1 flyvende bomber. I 1965 ble fortene avviklet, renset for kanoner og militært utstyr og overlatt til elementene.

I årene etter avviklingen hadde disse forunderlige etterlevningene etter krigen en fargerik historie. Ettersom de ligger 8 miles utenfor kysten og dermed utenfor britisk territorialgrense, ble de fra 60- og 70-tallet base for en rekke piratradio- stasjoner. Mange historier florerte, om smugling og andre lyssky virksomheter bedrevet der ute. Da det i 1967 endte med drap på fortene, etter en krangel rundt eierskapet til en radiosender, innførte myndighetene “The Offshore Broadcasting Act” for å sette en stopper for lovløsheten, fjernet alle broene og stengte dem for godt.

I dag ligger Redsands Army Fort som en kuriositet i horisonten. Om enn forlatt, har det en sterk posisjon i lokalbefolkningens bevissthet. De færreste har vært der, men alle har dannet seg underlige forestillinger om hvordan det er der ute. Organisasjonen Project Redsand ble opprettet av entusiaster, mange av dem fra piratradio- epoken, for å sikre fremtiden til fortet og hindre det fra å bli revet. Nore Fort ble utsatt for en kollisjon med et skip og ble revet noe etter den militære avviklingen, mens Shivering Sands mangler et tårn, og planlegges revet. Fortene ved Merceys utløp ble revet like etter krigen ettersom de var til hinder for skipstrafikken. Redsands er dermed snart det eneste gjenværende av disse forunderlige innretningene som en gang forsvarte kysten mot fiendtlige angrep.

Konseptuell tilnærming

Noe av det som gjorde mest inntrykk i opplevelsen av tomten var mystikken i det å ikke vite hva som skjuler seg inne, og den nesten dommedags- aktige klangen til klokkebøyen ved siden av fortet.  Inne i fortet hvilte en overraskende ro, noe som sammen med mystikken førte til ideen å bruke fortet til et sted for refleksjon og kontemplasjon. Beboerne av et kloster søker den isolasjon fortets lokalitet og tilgjengelighet gir. Det å bruke krigsmateriell som kloster er en forsonende handling. Fortet vil også utfordre den estetikk man venter å finne i et kloster.  Nonnene “reparerer”, forsoner, bearbeider krigshistorien, gjør fortet til et sted for gode handlinger

Man skiller mellom den apostoliske og den kontemplative klostertradisjon. De apostoliske nonnene er ute i samfunnet og utfører sin tjeneste, mens de kontemplative bor og oppholder seg mesteparten innenfor klosterets område. Fortet er i dag preget av mystikken i det å ikke vite hva som er på innsiden. For å bevare denne opplevelsen på best mulig måte, skal klosteret være kontemplativt. Dette er på mange måter den mest ekstreme tradisjonen.

“As a small boy I was often taken to the small seaside town of Herne Bay in Kent. The beach was mainly shingle, and not very good for building sand castles, so I frequently used to look into the sea to spy passing pirate ships or maybe killer sharks. On the horizon were a series of, what looked to me, like giant metal monsters about to invade the coast line and destroy everything in their path. These assemblies fascinated me.”

Dette er skrevet av kunstneren Frank Turner, og beskriver den opplevelsen lokalbefolkningen har hatt av fortet, hvilke forestillinger og fantasier som kan settes i sving når noe bare kan betraktes på avstand.

Fortet var under krigen bemannet av menn, soldater. De representerer krigen, mens kvinnene, nonnene som nå har inntatt fortet, representerer det myke, forsoningen. Som kontrast til det harde krigsmateriellet innfører jeg vegetasjon, et symbol på liv og fruktbarhet. Vegetasjonen fyller mellomrommene mellom fortets 7 elementer og blir en tredimensjonal klosterhage for ferdsel, ritualer, prosesjon, rekreasjon og næring. Vegetasjonen gror også over selve fortene for å ”reparere”, viske bort det onde. Dette er hovedgrepet i prosjektet.

Livet i klosteret 

21 nonner har viet sine liv til klosteret Redsands og avlagt de fire løftene om fattigdom, sølibat, ydmykhet og lydighet, etter Benedikts regel. Det er et kontemplativt kloster, dvs at det er mye stillhet, og dette preger både arbeid og fritid. Det finnes områder der en kan snakke, men mesteparten av dagen og på de fleste stedene på området snakkes det ikke mer enn nødvendig. Det finnes ikke radioer som står på, eller andre lydkulisser. Unntaket er under måltidene, der det leses høyt fra oppbyggende tekster eller høres på musikk.

Hvorfor stillhet? ”Å tale og undervise er mesterens oppgave, mens disippelens lodd er å tie og lytte.” En av de viktigste bønneformene innenfor alle de store religionene er nettopp det å søke en dypere stillhet i seg selv. Dette er vanskelig, men en fysisk stillhet hjelper. Troen tilsier at man må være stille og lytte for å kunne høre Gud, fordi han sjelden snakker høyt, men taler i en stille hvisken. Den som har erfart denne stillheten forteller om den vanskelige tilvenningen, men også om hvordan alt en opplever blir sterkere og tydeligere. Klosteret er organisert etter et ansiennitets- hierarki, hvor priorinnen har mest makt. Døgnet er organisert rundt tidebønnene til faste klokkeslett, som holdes i kirken av nonnene selv.

Romforløpet

De ulike delene av klosteret er organisert ut ifra sin funksjon, de mest seremonielle, biblioteket og reflectoriet følger etter kirken i en formell hierarkisk akse, og ytterst, strålende ut fra senter av klosteret ligger de mest ”verdslige”.

I biblioteket studerer nonnene de hellige skrifter, derfor har det fått sin plassering nærmest kirken. Biblioteket er lagt som en kjerne i den eksisterende bunkersen, hvor bokhyllene er segmenter av en sirkulær plan i to etasjer. Fra bibliotek- kjerne og ut til eksisterende yttervegger er etasjeskillene fjernet for å kunne oppleve den store høyden av bøker og gi rommet et formelt og monumentalt preg. I andre etasje er det studieplasser med sjakter av overlys i taket. Man beveger seg opp og ned via en vindeltrapp i midten av kjernen. Studieplassene er plassert mellom indre og ytre sirkel av hyller. Dette gir et mørkt volum, noe som verner om gamle bøker. Hver pult har kunstig belysning. Arealet rundt bibliotekkjernen fungerer som en lys svalgang hvor man kan bevege seg gjennom tårnet uten å forstyrre de studerende.

Reflectoriet er penetrert av et glass- sylinder som tar inn store mengder dagslys. Måltidene inntas i 2. etasje, ved halvsirkelformede bord som følger rommets bevegelse rundt det indre atriet. Måltidet blir sett på som en rituell handling, derfor er bordet utformet som en alterring, hvor man sitter kun på den ene siden. I stedet for småprat under måltidene, blir det ofte lest oppbyggende tekster.Man sitter vendt mot dagslysatriet, som har frodige vekster som slynger seg oppover trappene mot takterrassen. Nede i 1. etasje er kjøkkenet og toaletter.

Som ofte tradisjonen var i de gamle klostrene, lager nonnene på Redsand klostervin. Med dette har de en egen næring som gir inntekter til livet på klosteret. Et uklimatisert tårn gir ypperlige forhold for lagring av den ferdige vinen, noe som bør skje i et temperaturspenn fra – 5 og opp til 25 grader. Hardføre tidligsorter av vindruer fra Latvia, Russland og USA er utviklet for å tåle en kortere og kjøligere vekstsesong enn i sydligere strøk, og tåler dessuten godt å vokse i et havsklima med noe sprut av saltvann.

Druene vokser på et konsentrert område der produksjonen også foregår, for å redusere avstanden druene skal bæres. Nonnene bruker tradisjonelle kurver for vinhøsting, som bæres på ryggen. Inne i produksjon og lagringslokalet står pressene og fermenteringstankene de ulike prosessene hvit og rød vin krever. Her blir vinen også tappet på eikefat, lagret og losset på båt. Lagringen foregår i en sirkulær innretning med ramper til å trille tønnene opp og ned på.

Klosterhagen har gjennom hele historien vært et sted for hvile og det daglige liv, og var gjerne modellert etter det romerske atrium. Hagen skulle med sin skjønnhet fremme refleksjon over skaperverket.  I klosterhagene ble det tradisjonelt dyrket urter og grønnsaker til mat og medisiner, og de hadde derfor en fremtredende rolle i klostrene. I middelalderen var klosterhagene arrangert i sirlige bed, gjerne i korsform. Hagene lå innenfor klostermurene, godt skjermet mot vær og vind, og murene holdt på varmen etter solrike dager.

I tillegg til det tette nettet av vegetasjon på broene, har Redsand- klosteret urte- og grønnsakshager som ligger inne i de 3 boligtårnene, i friluft, men skjermet mot hardt vær og vind av fortets yttervegger. Hvert dormitorium deler og har ansvaret for sin hage. Den sirkulære planen til bedene samsvarer med avtrykket av basen til kanonene som en gang sto på taket, en sirkel skrevet inn i et octogon. Planter erstatter våpen.

I dekket som skiller første og andre etasje er det laget en sirkulær åpning i samme dimensjon som bedene på første plan og taket er fjernet. Dette gir lys til hagen og overdekking langs kantene til skjerming for sterk sol og dårlig vær. Det følger middelalder- klostrenes prinsipp om en overdekket buegang som omkranset hagen. Dormitoriene er trygt forankret i det nederste dekket, som de krager ut fra. De går over to plan, med en konstruktiv kjerne med baderom. Sengenisjene følger dormitorienes hovedform og er vendt fremover og utover mot utsikten.

Broene

•           Seremonielt bruk, bønnetider, vandringen

•           Rekreasjon, oppholde seg i hagen, finne sine spesielle steder, søke gjemmer eller utsiktspunkter

•           Næring, vindruedyrking, høsting

Siden oppførelsen av fortet under krigen, har to typer broer forbundet tårnene med hverandre i et rasjonelt system av kortest mulig strekning fra tårn til tårn. Under krigen var det fagverksbroer i stål, som trolig etter hvert ble ødelagte siden de senere, i piratradiodagene, ser ut til å være erstattet av hengebroer. Et kloster har behov for en litt annen ferdsels- infrastruktur. Her skal broene danne rammen om nonnenes liv og opphold, og være et sted for mange ulike anledninger av seremonielle prosesjoner via rekreasjon til næring og arbeid.

Klostergangen har helt siden middelalderen vært hovedpulsåren som knyttet klosteret sammen. Den omkranset gjerne hagen, etter romersk modell. I Redsandsklosterets plan er den en rett hovedakse som løper fra kirken i nord og hele veien ned mot det sydligste tårnet. Broen ut til kirken er formell og målrettet med kun ett løp. Den øvrige klyngen av tårn er forbundet med et mylder av broer i flere nivåer som ramper seg opp og ned mellom dem. Broene gir et variert utvalg av vandringsruter, uterom og små gjemmesteder for refleksjon og hvile. Man kan bevege seg på de ulike nivåene som, sammen med de gjenværende takflatene gir vidt forskjellige opplevelser av panoramasikt, skjerming eller kontakt med havet ved høyvann. I vind og bølger kan nonnene velge å holde avstand til elementene eller oppleve sjøsprut lavt nede ved havflaten. Spinkle vindeltrapper går fra senter av hver bunkers og ned til de små romdannelsene i to nivåer mellom tårnenes ben. I enkelte av tårnene utgjør de også forbindelsen opp til taket.

Brotypen ble bestemt ut ifra et ønske om at de skulle være spinklest mulig, kunne spenne langt og i tillegg kunne bære vekten av planter, jord og vann i tillegg til normal ferdsel. Hengebroene gir også med sine myke buer og sirlige nett et feminint uttrykk, inspirert av brukerne. Selve brobanen er satt sammen av kassetter av elefantrist til å gå på, for å få transparens ned til vannet, og en kasse for jord og planter på hver side. Se detalj neste side.

Konstruktivt fungerer de nye tilføyde elementene som lodd der kreftene fra hengebroene blir ført ned. Slik unngås det å føre wire ned i sjøen, noe som ville være vanskelig for båter å få øye på. Kirkevolumet er motvekt for det lengste strekket og er dermed størst og tyngst.

Når man befinner seg langt til havs uten særlige referanser mot omverden, er det få tegn til årstider og endring i omgivelsene. Derfor er det viktig at vekstene som gror på klosteret har tydelige sesonger. Villvinen gir gjennom årstidene et variert filter mot omverden, fra grønt på sen vår og høst, til dyprødt på høsten og et bart gitter av grener på vinter og tidlig vår. Dessuten tåler den meget godt klimasonen og sprut av saltvann. Den suger seg ikke fast som eføy, men trenger noe å slynge seg på, som på klosteret er alle wirene og et grid av wire rundt selve bunkersene, med litt separasjon fra ytterveggen.

Tårnet som under krigen hadde den store lyskasteren på taket utmerker seg som plassering for kirken, både symbolsk og praktisk. Kirken er i motsetning til de øvrige deler av klosteret, åpen for besøkende, og ligger med avstand til de øvrige klosterfunksjonene. Den har en tradisjonell plassering mot nord i anlegget. Kirken var opprinnelig den offentlige delen av anlegget som henvendte seg ut mot samfunnet og skjermet for klosterets indre liv.

Nonnene kommer fra broen som er forbundet med de øvrige delene av klosteret, mens eventuelle besøkende kommer opp via vindeltrappen til det eksisterende fortet. På veien opp får den besøkende et innblikk i krigsruinen, hvor alle overflater og spor er bevart. Men dette er også den eneste delen av klosteret besøkende utenfra har tilgang til.

Kirken er et rom det skal være en god og lys opplevelse å komme inn i, og hvor havet rundt virker nært. Havet er et bilde på nonnenes indre sjelsliv, med sine ulike tilstander. Det kan være stille, harmonisk, opprørt, stormfullt, kaotisk. Kirkerommet er omgitt av et konstruktivt nett, som en stilisering av vekstene som gror over klosteret og som gir ulike utsnitt av omgivelsene rundt. Bak alteret er åpningen størst, for å danne et fokuspunkt uten bruk av annen utsmykning. I klosterkirkene var det her tradisjonelt et stort vindu, som ofte i senere tid har blitt dekket til av altertavler. Møbleringen av kirkerommet følger gammelt mønster, hvor nonnene sitter på benker vendt mot hverandre og besøkende sitter adskilt fra dem, lengre bak i kirkerommet, vendt forover.