Restaurant Seildugsfabrikken

Akerselva er nerven i Oslo bys historie og deler byen i to. Elven la grunnlaget for industribyen Kristiania, ettersom vannkraften muliggjorde etableringen av kverner, møller, sager og annen virksomhet. Christiania Seildugsfabrik, grunnlagt i 1858, var en av de største arbeidsplassene langs elva. På tomta til seilduksfabrikken ligger et lite bindingsverkshus nede ved elva. Her startet Aker mekaniske verksted i 1841. den tidligere seilduksfabrikken har stor kulturminneverdi som et av de best bevarte industrianleggene fra 1800- tallet ved Akerselva. I dag huser de gamle industrilokalene deler av Kunsthøyskolen i Oslo (KHIO), som sammen med Arkitekthøyskolen utgjør deler av den nye ”kulturklyngen” langs Akerselva.

Matbarens plassering er mot den sydlige avgrensningen av seilduksfabrikkens tomt, helt nede ved bredden til Akerselva. Den viktigste forutsetningen for prosjektet er sikten mot vannet og trærne, og den gamle bebyggelsen som stemningsskapende bakteppe. Sammen med det gamle bindingsverkshuset, hvor akers mekaniske verksted en gang hadde sin spede bebyggelse, bidrar matbarens plassering til plassdannelse i bakkant, som kan brukes til lun uteservering på sommeren.

Bygningsvolumets tverrsnitt er rektangulært med avrundede kanter, ekstrudert som en kikkert ut mot elva og trærne. Det er ikke åpninger i langsidene, utsikten er nøye utvalgt og de store glassfasadene i begge ender sørger for rikelig med dagslys. Matbaren står på en sokkel i betong som møter terrenget og sørger for solid forankring i den bratte elvebakken. Sokkelen sørger også for klaring mellom bakken og hovedvolumet, slik at det oppfattes som en sluttet form. Dette tydeliggjør formen og er nødvendig for å beskytte kledningen i valnøttfinēr mot fukt. Prosjektet skal fremstå som en kontrast til den omkringliggende bebyggelsen og gi et inntrykk av mobilitet, man kan tenke seg at den kan løftes av sokkelen og plasseres et annet sted. Derfor har den heller ikke noen estetiske referanser til de øvrige bygningene på tomten. Mobilitetsinntrykket styrkes ytterligere ved den spinkle rampen / leideren som forbinder den med bakken.

Når man går inn i lokalet danner trærne og elven utenfor en fondvegg farget av årstiden. Matbaren står opp som et periskop som rammer inn det nøye utvalgte utsnittet av omgivelsene. Det er ikke vidt utsyn som er prioritert, snarere det nære, å hente inn trærne som en del av interiøret. Dagslyset filtreres gjennom grenene og danner fine skygger. Den rigide hovedformen er begrensende og krever enkelhet. Hovedfokuset og kjernen i rommet er den store kjøkkenøya hvor både matlagingen og serveringen foregår. Sitteplassene omkranser kjøkkenøya, og den besøkende kan følge med på matlagingen. Det er ingen møblering langs veggene, dette for at volumets form skal være lettleselig også i interiøret.

Toalett og lager er deler av samme hovedvolum, og gir inntrykk av å kunne flyttes frem og tilbake og danne nye romkonstellasjoner. På inngangssiden er det satt av plass til en enkel garderobe med stumtjener. Inngangsveggen er trukket innover for å gi en ”landingsplass” når man kommer oppover rampen.

Reklamer