Tilbygg Nils Bays vei

I årene mellom 1950 og 1960 ble det bygget vel 45 000 boliger i Oslo, et løft uten sidestykke i norsk historie. I 1954 satte Norge faktisk europarekord i boligbygging. Da et helt land skulle gjenoppbygges etter krigen, var det viktig å finne nye former for hvordan samfunnet skulle være. Etterslep i boligbyggingen fra trettiårene, tilflyttingen til byene og store barnekull skapte utfordringer. Den sosiale tankegangen slo inn for fullt, og grundig planlegging av hele boligområder ble et viktig redskap.

Både på 50- og 60-tallet gjorde funksjonalismen seg gjeldende, men nå i en forenklet form påvirket av amerikanske forbilder. Denne stilperioden har fått benevnelsen strukturalismen fordi en nå i høy grad vektla den tekniske siden ved funksjonalismen. Noen bruker også betegnelsen seinmodernismen om tiden 1950-1970. Som ellers i Europa ble det nå lagt større vekt på rasjonell bygging enn på estetisk utforming. Arkitekturen fikk et mer robust, bastant uttrykk enn den «rene» funksjonalismen.

Etter krigsavslutningen i 1945 tvang ressursknappheten fram en rasjonell utnyttelse og framstilling av byggematerialer. Gjennom teknologiske nyvinninger ble det utviklet nye materialer, og den industrielle framstillingen av byggematerialer skjøt fart. Nye produkter som kom på markedet utover på 1950-tallet var bl.a mineralullisolasjon, eternitt, isolerglass, papp, plastfolie, lettbetong og laminatplater. Bindingsverkkonstruksjonene førte til besparelse av trevirke.

En viktig forutsetning for den storstilte boligbyggingen var opprettelsen av Husbanken. Husbankens første typehuskatalog kom i 1946. Den viste funksjonelle og moderate hus som tydelig la vekt på tilpasning til tradisjonell norsk byggeskikk. Ved hjelp av rimelige lån skulle folk med vanlig økonomi få muligheten til å skaffe seg gode hjem. Typisk eksempel er et hus i 1 1/2 etasje med fast, kubistisk huskropp. Saltak med 45 graders vinkel ga sammen med en lav loftsvegg god utnyttelse av loftsetasjen. Det var vanlig med to-rams vinduer, hver delt med en tynn sprosse. Idealet for gode boliger var klart dagslys, ren luft og naturlige omgivelser. Dette førte til nybygging av boliger utenfor bykjernen. I landskapet omkring byen og tettstedskjernen oppsto drabantbyer, ansamling av lavblokker og to- og firemannsboliger. 

På Sognsletta, like ved ring 3 ved krysset Ullevål stadion står en gruppe rekkehus tegnet av arkitekt Sverre Poulsen for Sognsletta Byggelag, som er representative for denne perioden i norsk arkitekturhistorie. Første tegningsett er datert 20.06.1956 og ble oppført i 1959- 60. Ingen av rekkehusene har gjennomgått betydelige fasadeendringer siden de ble oppført, og fremstår dermed som et helhetlig og tidstypisk område som representerer 50- og 60tallets boligfilosofi og arkitektur.    

Eksisterende planer, 2. etasje, øverst, og 1. etasje

Boligene har inngangsparti mot nordøst og hageparseller mot sydvest. Inngangssiden er skilt fra naboeiendommen ved en asfaltert gangsone som strekker seg fra veien og til den innerste enheten. Hvert rekkehus består av fem enheter i to etasjer med loft. Fasadene er enkle og rasjonelle, med unntak av et karnapp i som bryter hagefasaden i første etasje av hver enhet. Hagefasaden har funksjonalismens karakteristiske vindusbånd i 2.etasje. Øvrige vinduer er enkeltstående torams, også dette i tråd med tiden.

Eksisterende fasader

Fasadene er kledd i trepanel, lagt liggende i 1. etasje og stående i 2. etasje. Inngangsfasaden har felt av stående panel under vinduene som korresponderer til vinduenes bredde. Hagefasadens vindusbånd har dessuten smalere stående panel. Til tross for det rasjonelle uttrukket er grepene som er gjort ved legging av panelet aktive designvalg som gir fasadene subtile variasjoner.

Skiftende tider gir nye behov. Byggherrene ønsket å oppgradere inngangsparti til å kunne møte dagens behov for garderobe og oppbevaring, ved et felles grep som gjentas i alle fem enheter. De ønsket også en ny trappeløsning til å erstatte de eksisterende enkle betongtrinnene med stålrekkverk.

 
Pga at rekkehuset står plassert så nær nabogrensen i nordøst, utløses krav til brannmotstand i vegger og tak. Det er derfor ikke satt inn større lysåpninger i fasadene, noe som også korresponderer godt med det rasjonelle uttrykket i den opprinnelige bygningsmassen.  Vegger og tak er prosjektert med brannmotstand EI30.

Dørene i 2. etasje skaper høydebegrensninger for tilbyggene, men dørene er fine fasadeelementer som er viktige å bevare, derfor må heller takvinkelen på tilbyggene bli noe slakere. Garasjen som hører til endeleiligheten nærmest veien er original og har en slakere takvinkel enn hovedtaket. Den fremstår, sammen med de nye tilbyggene, som adderte volumer som har slektskap i takvinkel.

Den nye trappeløsningen gjør litt mer ut av seg enn den eksisterende, og blir mer funksjonell. Siden inngangsdøren er flyttet og rotert 90 grader, dannes det en krok, en skjermet plass for krukker med planter, plass til skitne støvler, paraply osv. Trappen består av trinn som kan “entres” fra to sider, sittes på, og hvor et rekkverk er overflødig. Denne løsningen vil være like fin både i tre og støpt i betong. Sistnevnte er med skiferhelle oppå som stikker litt utenfor kanten av betongen slik at uttrykket ikke blir så tungt. Selv om ikke tilbygget er særlig stort, gir det hele 2,6 meter med garderobeløsning og rikelig med plass til tøy som er i daglig bruk og sesonglagring.